lørdag 18. januar 2014

Jeg knauser #5

Foto: Morten Holtum © Gyldendal

Når jeg fikk husarrest, leste jeg. Da jeg var 11 år, gjorde En dødssyk venn av Daniel Zimakoff inntrykk på meg. Den handler om et vennepar der den ene har kreft. Da jeg ble tatt vekk fra hjemmet mitt og plassert på institusjon som tenåring, meldte jeg meg inn i en bokklubb. Det var slik jeg kom over Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg leste den første av de seks bøkene på rommet mitt i Solhaven på Farsø på Nordjylland. Jeg så at det var likheter mellom Knausgårds oppvekst og min egen. Han hadde også en voldelig far. Kanskje ikke i samme omfang som min, men han levde også med frykt hele tiden. Det var spesielt én scene i boken jeg husker. Faren smører brødskiver til Knausgård og broren. Jeg hadde en lignende episode i min oppvekst, hvor faren min smurte brødskiver til oss, samtidig som han sa at han skulle ønske at vi aldri var blitt født. Knausgård viste meg at det ikke er noe å skamme seg over å ha en far som slår.
(Den danske poeten Yahyan Hassan i Amagasinet 17.01.14)


I desember i fjor (2013) begynte jeg å høre på lydbokutgaven av  Karl Ove Knausgårds Min Kamp 6. Jeg kom ikke lenger enn til cd 1 før julen traff meg, og siden den gang har Karl Over vært satt på vent.  Et av lesemålene mine for 2014 er å fullføre dette siste bindet i Knausgårds selvbekjennende prosjekt. Dersom jeg lykkes har jeg brukt tre år på gjennomføringen. Det er akkurat passe tid, synes jeg.

fredag 10. januar 2014

Leseåret 2013 - En oppsummering



Tallenes tale:
Jeg leste 41 bøker i 2013. Jeg hadde nok tangert/passert 2012-resultatet på 43 bøker dersom jeg hadde telt Murakamis 1Q84 som to romaner (jeg lastet den ned som to separate e-bøker), droppet Donna Tarrts murstein The Goldfinch og unngått ungenes doble dose med vannkopper i romjulen. Man må heller ikke glemme at skriving av bokomtaler på bloggen også tar tid fra lesingen. Men hvem teller bøker?

I år har jeg:
  • Lest 27 papirbøker, 12 e-bøker og hørt 2 lydbøker.
  • Lest 29 skjønnlitterære bøker, 10 sakprosabøker og 2 diktsamlinger.
  • Lest 21 bøker på norsk, 15 på engelsk og 5 på tysk.
  • Lest forfattere fra 10 land: Norge, Sverige, Tyskland, Storbritannia, Sveits, USA, Canada, Sør-Afrika, Zimbabwe og Japan. 

Listen over alle bøkene jeg leste i 2013 kan du se her.

The best of 2013:
Jeg har hatt veldig mange gode leseopplevelser i året som gikk, og det er helt umulig å kåre noen vinner. Her er noen av mine favoritter:

  • Nick Hornby: The complete Polysyllabic Spree (omtale)
  • Ponto/Albrecht: Patentöchter (Guddøtre) (omtale)
  • Eugen Ruge: Når lyset svinner (omtale)
  • Stefan Aust: Baader-Meinhof. Historien om røde Armé Fraksjon (omtale)
  • J.M. Coetzee: Barndom
  • Haruki Murakami: 1Q84 
  • Harper Lee: To kill a mockingbird / Drep ikke en sangfugl


Lesetrender 2013:
Jeg liker å tro at jeg leser variert, men noen lesetrender har utmerket seg i år:

Bøker fra "det hvite Afrika":
Vanære (omtale) og Barndom av J.M. Coetzee, The Good Doctor (omtale) av Damon Galgut og La oss ikke gå i hundene i kveld (omtale) av Alexandra Fuller.
 
Terror, radikalisering og elendighet:
Det vi kan stå for (omtale) av Geir Lippestad, Patentöchter (Guddøtre) (omtale) av Ponto/Albrecht, Baader-Meinhof. Historien om røde Armé Fraksjon (omtale) av Stefan Aust, American Pastoral (omtale) av Philip Roth

Ellers kretser tematikken i de fleste bøkene rundt stikkordene Skyld - Soning - Skam.


Stolteste blogg-øyeblikk:
Jeg leste, likte og anbefalte Astrid Sverresdotter Dypviks Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land. I den forbindelse var jeg så heldig å få gjøre et forfatterintervju med henne. Det ga lesingen en ekstra dimensjon! Du kan lese intervjuet her. Og les boka!

 



1001-listen:
Jeg lest 8 titler på 1001-listen over bøker man bør lese før man takker for seg:
  • Haruki Murakami: 1Q84
  • Mario Puzo: Gudfaren (omtale)
  • Friedrich Dürrenmatt: Dommeren og hans bøddel (omtale)
  • J.M. Coetzee: Vanære (omtale)
  • Philip Roth: American Pastoral (omtale)
  • Philip Roth: Sabbaths teater
  • Harper Lee: To kill a Mockingbird
  • E.M. Forster: A room with a view
Det buttet litt med både Dürrenmatt og Forster, men resten var lutter leseglede. Jeg kommer til å velge meg bøker fra 1001-listen også i år.


Årets forelskelse:
At jeg skulle forelske meg i en 80-åring i 2013 var det nok ikke mange som hadde gjettet på forhånd. Den amerikanske forfatteren Philip Roth tok meg i alle fall med storm i året som gikk, og jeg leste i alt fire bøker av ham: American Pastoral (omtale), Sabbaths teater, Everyman (omtale) og I married a communist (omtale).


Jeg kommer til å fortsette mitt Roth-leseprosjekt i 2014. Jeg har fortsatt ingen planer om å lese bøkene hans i kronologisk rekkefølge, men velger heller lesestoff etter innfallsmetoden. Jeg kommer også til å arrangere samlesning av Roth i året som kommer.

onsdag 1. januar 2014

Når lyset svinner av Eugen Ruge - Vinner av den tyske bokprisen 2011

 

Alle lykkelige familier ligner hverandre. Alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte, lyder det kjente sitatet fra Tolstojs Anna Karenina. Det er et utsagn som lett lar seg overføre til tyske Eugen Ruges imponerende debutroman, familiekrøniken "Når lyset svinner"/"In Zeiten des abnehmenden Lichts." Boka vant den tyske bokprisen i 2011 og kom i norsk oversettelse i 2013.

I boka følger vi den østtyske familien Umnitzer/Powileit gjennom fire generasjoner og nesten femti år. På begynnelsen av 1950-tallet, etter mange år i meksikansk eksil, returnerer ektefellene Wilhelm og Charlotte til Europa og den unge staten DDR. De er begge overbeviste kommunister og brenner for et nytt, sosialistisk Tyskland. Charlottes sønn Kurt og hans russiske kone flytter til øst-Berlin kort tid etter. Kurt har da et langt fengselsopphold i sovjetiske fangeleire (Gulag) bak seg, og han var heldig som overlevde interneringstiden. Flyttingen til Øst-Tyskland gir ham muligheten til å starte et nytt liv, og Kurt får etterhvert en vellykket akademisk karrière. For sønnen Alexander blir tilværelsen i øst derimot stadig mer uutholdelig og klaustrofobisk. På Wilhelms 90-årsdag, drøyt en måned før murens fall, rømmer Alexander uten forvarsel til Vest-Tyskland. Besteforeldre, foreldre og hans da tolv år gamle sønn Markus blir tilbake.

I Ruges roman blir vi vitne til en families gradvise forfall og oppløsning. Charlotte og Wilhelm har stor tro på og tar aktivt del i DDR som sosialistisk prosjekt. Skjebnen til Charlottes andre sønn i sovjetisk fangenskap og Kurts egne opplevelser i Gulag blir det ikke snakket høyt om. Når barnebarnet Alexander flykter til vesten innebærer det ikke bare en avvisning av besteforeldrenes verdier og tankesett. Det er også en avvisning av det østtyske fellesskapet. Slik speiler fremmedgjøringen mellom de ulike generasjonene også DDRs historie og undergang på en veldig god måte.

Forfatteren Eugen Ruge

Fortid og nåtid går hånd i hånd i denne romanen. Kapitlene hopper frem og tilbake i tid, og i hvert og ett av dem kommer et familiemedlem til orde med sin historie. Jeg synes denne bruken av flere fortellerstemmer er et spennende grep, nettopp fordi de ulike historiene gir et utfyllende men også motstridende bilde av slekten og livet i Øst-Tyskland. Hva er egentlig "sannheten" om familien? Og hvem står for den "riktige" definisjonen av DDR? I boka er det spesielt scenen med patriarkens 90-årsdag som blir fortalt fra ulike vinkler. Slik avdekkes familiehemmelighetene lag for lag samtidig som de ulike fremstillingene gir et satirisk, ja nærmest bisart bilde av det østtyske borgerskap og embetsverk. Dette er en roman-oppskrift som er lett å like.

Når den tyske avisa Die Zeit hyller boka som "den store østtyske Buddenbrooks-romanen" (der grosse DDR-Buddenbrooks-Roman) er det lett å si seg enig. Selv om det skiller 110 år mellom de to utgivelsene er parallellene til Thomas Manns 1001-klassiker lette å få øye på. De to tyske forfatterne følger, hver på sin unike måte, en borgerlig familie gjennom fire generasjoner og lar oss få innblikk i deres få gleder og mange sorger. Beskrivelsene av samfunnet er svært tidstypiske, og både Ruge og Mann bruker hendelser og personer fra egen nære familiekrets som bakgrunn for romanstoffet.


At romankarakterene i Når lyset svinner baserer seg på (selv-) biografisk materiale, bekrefter Ruge i et intervju med nyhetsmagasinet Der Spiegel. Ser man nærmere på forfatterens familiehistorie så er de selvbiografiske trekkene i boka svært fremtredende. Ruges besteforeldre var tyske kommunister som flyttet til Sovjetunionen etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Her ble også Eugens far Wolfgang Ruge født. Da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940 ble Wolfgang deportert til Sibir, og først seksten år senere kunne hele familien vende "hjem." Wolfgang ble etterhvert en av DDRs mest kjente historikerne, men det var først i 2012 at hans egne memoarer fra oppholdet i Sovjetunionen kom ut. Eugen Ruge hoppet av til vesten i 1988.

På tampen av leseåret 2013 ble Ruges bok en svært interessant og uventet positiv leseopplevelse! Jeg skriver "uventet", fordi jeg hadde ventet en skildring malt i grå nyanser og med smak av betong. Når man tenker på Øst-Tyskland får man jo gjerne opp stikkord som Stasi, diktatur, matkøer, et trøstesløst liv. Når Lyset svinner inneholder ikke noe av dette (selv om det antydes). I stedet møter vi en privilegert familie som elsker, hater, svikter, fortrenger og savner. Det er en allmenngyldig historie om en familie som sakte splittes på grunn av generasjonskonflikter og begrensningene som samfunnet legger på hver og en av dem. Med denne boka makter Ruge å gi et annet, men ikke mindre sant, bilde av livet bak Berlinmuren. Desto mer imponerende er kanskje måten han klarer å forvalte familiens problematiske arv på litterært. Å bearbeide familiens kommunistiske fortid uten å føre den videre eller avvise den er kanskje det største mesterstykket ved denne romanen.

Jeg har lest Ruges bok i tysk utgave, men boka kom på norsk i 2013. Jeg ble veldig begeistret for romanen og anbefaler den på det sterkeste. For alle som er interessert i tysk og europeisk etterkrigshistorie er boka i alle fall et "must."