lørdag 28. desember 2013

Philip Roth - om det å skrive


“I turn sentences around. That's my life. I write a sentence and then I turn it around. Then I look at it and turn it around again...” 
Philip Roth, The Ghostwriter

søndag 15. desember 2013

All I want for christmas.....






IS YOU....



Et gavekort på amazon.com 
på et beskjedent beløp



AND YOU....


Philip Roth's samlede




AND YOU....



Knause, bare må Knause...

torsdag 12. desember 2013

Skyggebilder av Storbritannia av Øivind Bratberg

  -Tradisjoner i en krisetid-

- EN REVOLVEROMTALE -


HVILKEN BOK?
Jeg har lest boka Skyggebilder av Storbritannia. Tradisjoner i en krisetid av Øivind Bratberg. Bratberg er statsviter med blant annet britisk politikk som spesialfelt. Han har en doktorgrad i emnet og jobber ved Universitetet i Oslo.


HVORFOR?
Det er flere grunner til at jeg fikk lyst til å lese denne boka. For det første har jeg virkelig fått øynene opp for sakprosa i år, og i 2013 har jeg lest mer sakprosa enn på mange år. For det andre er jeg veldig interessert i europeisk etterkrigshistorie. Selv om jeg ikke er spesielt anglofil (i den den engelske betydningen av ordet) er Storbritannia fortsatt toneangivende i Europa og verden. For det tredje er jeg utdannet statsviter selv, og dette var en fin anledning til å oppdatere meg på "fag".


I HVILKET FORMAT?
Jeg har lånt boka på biblioteket. Flotte Lørenskog bibliotek har det meste!


HVA HANDLER DEN OM?
I løpet av de siste ti-årene har Storbritannia gjennomgått store endringer. Disse endringene er av både økonomisk, sosial og politisk art og utfordrer landets institusjoner og samfunnsliv as we know it. I boka ser Bratberg nærmere på de mange utfordringene landet nå står ovenfor, og det er spesielt problemstillinger knyttet til økonomi, nasjonal autonomi og endrede samfunsstrukturer som trekkes frem og drøftes. Britenes historisk arv (koloni-tiden), parti-og valgsystemet, klassesamfunnet, innvandring og multikulturalisme, regionalisme og britenes ambivalente forhold til EU er noen av de mange temaene som diskuteres i boka.


HVA SYNES JEG?
Trenger du en rask oppdatering om hva som rører seg i britisk politikk og samfunnsliv om dagen? Da kan jeg absolutt anbefale Øivind Bratbergs bok! I løpet av knappe 200 sider får man en innsiktsfull og konsis analyse av strømningene i dagens Storbritannia. Innholdet i boka er rykende ferskt, og problemstillingene som drøftes er interessante og ikke minst relevante for å forstå landets utfordringer og mulige veivalg. Bratberg formidler stoffet på en god og strukturert måte. Det kommer godt med for boka har mange faktaopplysninger fordelt på få sider. Lesningen krever altså litt konsentrasjon. Dette er ingen nattbordsbok, med andre ord.


HVA VAR MEST INTERESSANT?
Bratberg skriver spennende og engasjerende om økonomiske prosesser og politiske veivalg, men personlig syntes jeg kapitlene om skotsk (og i noen grad walisisk) nasjonalisme og regionalisme var mest interessante. Disse temaene faller da også godt innenfor mitt interessefelt. I 2014 vil skottene i en folkeavstemming avgi et "ja" eller "nei" på spørsmålet "Should Scotland be an independent country?". Da jeg skrev bachelor-oppgave om skotsk nasjonalisme for over ti år siden var løsrivelse fra unionen et ganske fjernt scenario. Nå kan det derimot bli en realitet. Hvilke konsekvenser skotsk selvstendighet vil få for det videre samarbeidet med UK, NATO og EU er spørsmål som forfatteren diskuterer nærmere i denne boka.


TRIVIA:
Den skotske folkeavstemningen om uavhengighet har satt i gang en interessant flaggdebatt på de britiske øyer. En undersøkelse viser at 65 % av spurte briter mener det velkjente Union Jack bør byttes ut dersom skottene bestemmer seg for løsrivelse. Organisasjonen Flag Institute har i den forbindelse lansert en rekke flaggforslag som en mulig erstatter for det erkebriske unionsflagget.



torsdag 5. desember 2013

Ikke la oss gå i hundene i kveld av Alexandra Fuller


- EN AFRIKANSK BARNDOM -




Jeg fortsetter å lese bøker av forfattere fra "det hvite Afrika." Denne sterke bokomtalen hos bokbloggeren Haruhi inspirerte meg til å ta Alexandra Fullers barndomsmemoarer Ikke la oss gå i hundene i kveld (2002) med hjem fra biblioteket. I boka gir forfatteren oss både et svært intimt portrett av sin egen familie og sterke historier fra oppveksten i Zimbabwe (tidligere Rhodesia), Malawi og Zambia på 1970-tallet.

Alexandra var bare to år gammel da foreldrene hennes flyttet fra England og etablerte seg som farmere i Rhodesia. Livet som gårdbrukere på et annet kontinent var alt annet enn enkelt, og på grunn av rådende poliske omstendigheter måtte familien flytte flere ganger. Borgerkrigen i Rhodesia og Robert Mugabes landreformer (som også har fått mye oppmerksomhet på 2000-tallet) fratvang familien eiendom og eiendeler. Jevnlige oppbrudd ble dermed et fast innslag i Alexandras barndom, men for familien var det aldri noe alternativ å returnere til England.

Det var ikke bare ytre, politiske faktorer som krig og fordelingspolitikk som satte den hvite farmer-familien på prøve. Alexandras historier forteller om en hverdag preget av isolasjon, hardt arbeid, selvtekt ovenfor tyver, sykdom og døde barn. Av fem søsken var det bare Alexandra og storesøsteren som vokste opp. I boka legges det ikke skjul på at moren strevde med depresjoner og alkoholmisbruk gjennom hele forfatterens oppvekst. Det å miste tre barn forsterket nok også de psykiske problemene hennes. I boka beskriver Alexandra tydelig hvordan de voksnes verden var skarpt adskilt fra barnas. Mye ble holdt skjult for dem og lite ble forklart. For små og store ble krig og oppbrudd, rusmisbruk og isolasjon en slags normaltilstand. Ikke la oss gå i hundene... er på mange måter historien om en familie med mange odds mot seg, men som lykkes (ut fra sine premisser) å ikke gå til grunne.

Forlaget omtaler Fullers bok som en slags moderne versjon Karen Blixens bok Out of Africa. Jeg synes det er en interessant sammenligning, selv om jeg nok ikke hadde trukket disse parallellene selv. Begge bøkene er selvbiografiske og begge vitner om en sterk tilhørighet til det afrikanske kontinentet. Det er først og fremst historiene til de hvite setlerne vi får ta del i, de som forlot Europa for å skape seg et nytt liv i en annen verdensdel. Felles er slitet for å skape en meningsfylt hverdag, og felles er sorgen over å måtte bryte opp og forlate det man har oppnådd.

De mest iøyenfallende forskjellene mellom bøkene er nok fortellerstemmen og fokuset. Der den voksne Blixen gir oss en storslagen panoramautsikt over det afrikanske landskapet vender Fuller blikket innover. Hun beskriver familien, omgivelsene og hendelser med barnets blikk. Å se historien gjennom det naive barnets øyne er et spennende og effektivt virkemiddel, men jeg synes ikke forfatteren lykkes helt på vei med sitt prosjekt. Historiene i boka blir fortalt i kronologisk rekkefølge, og vi følger forfatterems helt frem til hun gifter seg. I kapitlene hvor vi møter Alexandra som voksen savner jeg større grad av refleksjon. Hva tenker hun i ettertid om oppveksten, om det å leve i et dysfunksjonelt hjem som, mot alle odds, ikke gikk i oppløsning? Dersom forfatteren hadde delt  slike tanker med oss hadde dette hevet leseopplevelsen min.

For meg var Alexandra Fullers selvbiografi en interessant men noe ujevn leseopplevelse. Selv om jeg savnet mer refleksjon i boka, syntes jeg den gir interessante skildringer av en afrikansk barndom på 1970-tallet.

torsdag 28. november 2013

Tabu av Ferdinand von Schirach


"Han kunne ikke forklare det for henne, at han tenkte i bilder og farger, ikke i ord."

I løpet av få år har Ferdinand von Schirach etablert seg som en av Tysklands bestselgende forfattere og store litterære eksportprodukt. Nå er forfatteren endelig ute med sin andre roman på tysk, og jeg var raskt ute med å skaffe meg et eksemplar av boka. Aller først må jeg si at det å sammenfatte handlingen i von Schirachs bøker kan være en utfordrende øvelse. Handlingen er komprimert og språket ribbet for overflødige ord og fraser. Tekstene inneholder gjerne et element av overraskelse som man skal vokte seg vel for å avsløre for potensielle lesere. Uansett var jeg svært spent på om romanen ville holde samme høye nivå som forfatterens tidligere utgivelser.

Ferdinand von Schirachs nyeste roman Tabu kan sies å være både en kunstnerroman og et rettsdrama. I boka følger vi fotografen Sebastian von Eschburg som er berømt for sine sjokkerende og provoserende installasjoner. Karrieremessig og økonomisk er han en vellykket mann, men bak masken lider han enormt. Han har vanskeligheter med å knytte bånd til andre mennesker, og han er tidvis svært deprimert. Leseren følger Sebastian fra tidlige barneår. Han tilbrakte store deler av oppveksten på internatskole, og forholdet til foreldrene, og da spesielt til moren, virker kjærlighetsløst. Når Sebastian som ung blir vitne til farens selvmord er det noe som går i stykker inni ham. Det å uttrykke seg gjennom kunsten blir en slags redning. Gjennom fotografier og fotomontasjer viser han frem en alternativ virkelighet der han kan bearbeide fortiden.

Sebastian von Eschburgs liv tar en alvorlig vending i det han blir fengslet og anklaget for å ha drept en ung kvinne. Den erfarne advokaten Konrad Biegler får i oppdrag å forsvare kunstneren som står tiltalt for bortføring og mord. "Hvordan forsvare en mann som ikke ønsker å bli forsvart?" var et sentralt spørsmål i von Schirachs første roman Collini-saken. I Tabu har advokat Biegler en enda vanskeligere oppgave. Han skal forsøke å få frikjent en klient som har tilstått drapet i avhør og hvor alle indisier peker mot skyld. Måten dette gjøres på reiser en rekke interessante problemstillinger: Hvor langt kan man gå for å få frem sannheten og til hvilken pris? Og hvem avgjør hva som er sant?

Mönch am Meer (1808-1810) av Caspar Davi Friedrich

I bokas første del, kunstnerromanen (jeg skal komme tilbake til det selvbiografiske aspektet litt senere), følger vi Sebastian von Eschburg fra barndommen via farens selvmord og frem til gjennombruddet som kunstner. Alt blir sett med Sebastians øyne, og jeg synes hovedpersonens dunkle arv, sjelelige arr og store ensomhet blir beskrevet på en svært troverdig måte. Språket er også svært sanselig. Lyder, lukt og farger spiller en viktig rolle i teksten, og på sitt beste synes jeg språket er helt på linje medforfatterens beste noveller. Jeg likte spesielt godt måten han bruker ulike kunstverk på som metaforer i romanen. Han får plusspoeng av meg når han bruker en av mine favorittmalere til akkurat dette. Caspar David Friedrichs symboltunge maleri Mönch am Meer (1808-1810) illustrerer grunnstemningen i romanen på en ypperlig måte. Bildet av den lille munken som står alene ovenfor den allmektig naturen blir en slags lignelse på Sebastians indre og ytre liv.

Bokas andre del, rettsdramaet, innebærer et radikalt stemningsskifte. Her er det forbrytelsen og den påfølgende rettsaken som står i fokus. Virkeligheten trenger seg på, både for leseren og hovedpersonen, og fokuset i handlingen forflyttes til advokat Konrad Biegler og hans forsvarstrategier. Dette scenebyttet gjør seg også gjeldende i språket: Det blir mer formelt, saklig og nøkternt. Forfatterens hensikt med en slik deling av teksten er ganske klar. Å utforske forholdet mellom virkelighet og sannhet er jo et av romanens store prosjekt, og da er det selvfølgelig viktig å belyse temaet fra ulike ståsted. Problemet er at jeg ikke likte dette fortellergrepet i det hele tatt. Forbrytelsen som Sebastian von Eschburg står tiltalt for kommer (for meg) helt ut av det blå, og rettsaken virker både kunstig og oppkunstruert. De etiske dilemmaene som blir presentert i løpet av romanen er interessante, men utfordrer ikke mitt moralske kompass på samme måte som von Schirachs tidligere tekster.

Ferdinand von Schirach (Foto: Andreas Pein)

Da er det altså som kunstnerroman at boka har sin styrke, synes jeg. Som leser kan jeg ikke unngå å legge merke til de mange selvbiografiske parallellene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Som sin egen romanfigur vokste Ferdinand von Schirach opp i et borgerlig hjem og tilbrakte skoleårene på internat. I hjemmet og på skolen var det forventet at barn knapt skulle synes og i alle fall ikke høres. Es war immer da, ein Grundgefühl der Distanziertheit und Leere, har forfatteren sagt om barndommen sin i et tidligere intervju i avisen Die Zeit. I romanen er farens selvmord en livsendrende opplevelse for Sebastian. Også Ferdinand von Schirach mistet faren sin i ung alder. Forfatteren var 16 år da faren Robert døde bare 42 år gammel. Internett avslører ingenting om dødsårsaken, og jeg skal heller ikke konspirere om selvmord. Uansett er tapet av en far en erfaring de to deler. Tomhet, fremmedgjorthet, ensomhet og en «ikke-kom-meg-for-nær»-følelse gjennomsyrer romanen. Von Schirach har uttalt at jobben som advokat reddet ham fra den årelange følelsen av utenforskap. For Sebastian blir kunsten det viktigste holdepunktet i en vanskelig tilværelse.

I Tabu betrakter hovedpersonen verden med andre øyne enn de fleste av oss. Han er en annerledestenkende og annerledessansende. Under lesningen ble jeg aldri helt klok på hva det var som gjorde ham så sårbar for impulser utenfra. Var det opplevelsene fra barndommen, depresjon, kreativitet eller rett og slett en diagnose? I et intervju med det østerrikske nyhetsmagasinet News trekker Ferdinand von Schirach nok en parallell til eget liv, en parallell som i ettertid ga meg en bedre forståelse av hovedpersonens sinnstilstand. Både forfatteren og hovedpersonen har en neurologisk tilstand som kalles synestesi. Denne tilstanden gjør at noen personer får en fargeopplevelse når de ser tall eller bokstaver. Noen opplever også bestemte farger og/eller visuelle former når de hører ulike typer lyd. Denne tilstanden var helt ukjent for meg, men med dette i bakhodet ser jeg nå romanen med litt andre øyne.

Kilde: Wikipedia



Alt i alt var Tabu en litt skuffende leseopplevelse. Deler av romanen virket uforløst og historien representerer ikke så mye nytt. Personlig hadde jeg ønsket at Ferdinand von Schirach droppet rettsdramaet og fordypet seg videre i selve kunstnerportrettet. Selv om jeg liker forfatterens fokus på aktuelle samfunnsspørsmål, syntes jeg denne gang at han ikke lyktes helt med å vise oss sannhetens mange ansikter.

Ferdinand von Schirachs nye roman kommer ut på norsk i januar 2014.

torsdag 7. november 2013

For tiden leser jeg...

- "The Goldfinch" av Donna Tarrt -



"And the flower of Pippa's kiss - bittersweet and strange - stayed with me all the way back uptown, swaying and sleepy I sailed home on the bus, melting with sorrow and loveliness, a starry ache that lifted med up above the windswept city like a kite. my head in the raincluds, my heart in the sky." (s.159)

Jeg er halvveis i Tarrts nesten 800 sider lange roman, og jeg er veldig begeistret! Dette er den type bok hvor man bare må la seg sluke av historien og ikke dukke fram igjen før siste side er lest. Dersom man ser bort fra store ulikheter i språk og stil så minner selve leseopplevelsen meg om bøker som Shantaram, IQ84 og Ballansekunst. Jeg elsker tykke bøker med en god historie, og kanskje blir The Goldfinch en ny favoritt?

Handlingen i boka spinner rundt den tretten år gamle hovedpersonen Theo Decker som mister moren sin i et terroranslag i New York. En bombe går av i et kunstmuseum hvor de to tilfeldigvis har søkt ly for regnet. Theo kommer fysisk uskadet fra den tragiske hendelsen, men livet hans endrer seg dramatisk. Gjennom de neste årene er det eneste faste i tilværelsen hans maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som han tok/stjal fra museumet etter eksplosjonen. Pippa, som han i utdraget nettopp har kysset, dukker også opp i romanen med jevne mellomrom. Så lang i boka ser hun ut til å fungere som et bindeledd mellom Theos fortid og nåtid - og sikkert også framtiden. Og hva er vel en roman uten en kjærlighetshistorie?

For meg fremstår Theo som en slags moderne Holden Caulfield (fra J.D. Sallingers Catcher in the Rye) eller en amerikansk Oliver Twist. Jeg kjenner en stor ømhet for Tarrts hovedperson og vil ham alt godt. Jeg gleder meg til å lese videre i boka, men ser ikke frem til all nattesøvnen lesingen vil frarøve meg. Men hva skal man gjøre når dagen har for få timer?

Etter planen vil Tiden forlag utgi boka på norsk i begynnelsen av mai neste år.

lørdag 26. oktober 2013

I Married a Communist av Philip Roth

    

Jeg, som får lesesperre og bloggaversjon så fort jeg setter meg (litterære) frister og mål, startet for noen uker siden en minisamlesning av Philip Roths I Married a Communist / Gift med en kommunist. Målet med samlesningen var tredelt. For det første hadde jeg et håp om det var årets nobelprisvinner i litteratur vi hadde foran oss. For det andre er romanen en naturlig del av mitt Philip Roth-leseprosjekt, min fjerde bok i år. For det tredje, og aller viktigst, hadde jeg et ønske om å (gjen-)vekke interessen for Roths forfatterskap hos andre leseglade der ute. Selv om bloggfristen var kort og deltagelsen lav har jeg fått positive tilbakemeldinger på initiativet, og mange har fortalt meg at de er blitt nysgjerrige på Roth. Det gleder!

Roths roman fra 1998 forteller historien om (den fiktive) radiostjernen Ira Ringolds vekst og fall. Ira vokser opp i en fattig, jødisk familie i Newark, New Jersey. Han startet som grøftegraver under depresjonen og ender med å gjøre en eventyrlig karrière som radioskuespilleren "Iron Rinn" på slutten av 1940-tallet. Som menig under andre verdenskrig ble han tilhenger av kommunismen, og gjennom alle år forblir han tro mot sin politiske overbevisning. Tilbake i USA holder han fast på ideologien, noe som får fatale følger da McCarthy startet sin heksejakt på kommunister i 1950-årene. Ira mister jobben, og ekteskapet med den vakre skuespillerinnen Eve Frame går i oppløsning. I kjølvannet av skilsmissen utgir Eve boka I Married a Communist der hun stempler eks-mannen som en landssviker med tette bånd til det sovjetiske kommunistpartiet.

Historien om Ira blir ført i pennen av forfatteren Nathan Zuckerman, Roths alter ego. I voksen alder møter Nathan igjen sin gamle lærer og Iras bror, den nå 90 år gamle Murray Ringold. Dette møtet vekker til live mange gamle minner. Da Nathan var 16-17 år tilbrakte han mye tid sammen med Ira og ble sterkt påvirket av det politiske tankegodset hans. Vennskapet med Ira var også en slags løsrivelsesprosess fra egen familie: ”The Ringolds compelled me to respond at a level that felt appropriate to who I now was. Be a good boy wasn't the issue with them. The sole issue was my convitions (s 32).”

Philip Roth
Murray og Nathan tilbringer flere kvelder sammen, og i løpet av den tiden får Nathan høre den hele og fulle historien om Ira. Nathan innser raskt at bildet han har hatt av Ira er svært ufullstendig. Han har betraktet sitt tidligere forbilde gjennom et barns øyne der Iras berømmelse og sterke politiske engasjement var det som tiltrakk. Store deler av de voksnes verden var skjult for ham: Iras voldelige fortid, hans turbulente ekteskap, utroskap og det dårlige forholdet til stedatteren. I godt voksen alder må Nathan konstatere: "That whole other life of his was almost entirely invisible to me. All I got was the rant and the raving and the retoric, the window dressing (s 232)." Bildet av helten er mer nyansert og komplisert enn det Nathan på forhånd hadde kunnet tenke seg.

Roths I Married a Communist blir gjerne omtalt som en del av en forfatterens ”amerikanske triologi” som i tillegg til denne består av romanene American Pastoral (1997) og The human stain (2000). Felles for disse tre bøkene er at de tar opp ulike aspekter ved etterkrigstidens USA, sett gjennom øynene til nettopp Nathan Zuckermann. I tillegg til å skildre tidsånden i det amerikanske samfunnet gir bøkene leserne nostalgiske tilbakeblikk på Nathans barndom og oppvekst. Jeg synes Roth langt på vei lykkes med å gi et autentisk bilde av USA på 50-tallet. Jeg har hørt og lest om McCarthyismen, og her får leseren et interessant innblikk i den politiske stemningen som rådet den gang. Ikke minst får vi oppleve hvordan heksejakten på kommunister påvirket og ødela forholdet mellom kollegaer, venner og ektefeller. Som i flere av sine andre bøker blander Roth bevisst fiksjon og fakta. Han plasserer Nathan og Ira inn i en virkelig historisk sammenheng sammen med reelle hendelser og personer. Det er denne gråsonen mellom ekte og fiktiv biografi at litteraturen hans blir til, og det er nettopp dette jeg liker så godt med Roth sine bøker.

Denne boka er umiskjennelig "Rothsk", men jeg vil nok anbefale andre romaner enn denne som introduksjon til forfatterskapet hans. Selv syntes jeg første del av boka var ganske tung. Forfatteren bruker mye tid på å tegne opp det historiske tablået og å redegjøre for Iras valg av politisk ståsted. Etterhvert som historien skrider frem kommer også andre og mørkere sider ved Ira til syne. Hovedpersonens går fra å være en endimensjonal politisk figur, den overbeviste kommunisten, til en bli en mer kompleks karakter. Slik endres både lesernes og Nathans oppfatning av ham i løpet av historien. Det er når dette inntreffer jeg synes historien om Ira blir som mest interessant.

Alt i alt likte jeg denne romanen ganske godt, selv om deler av den ble litt vel omstendelig og "politisk" for min del. Likevel berører boka en rekke tema som virkelig interesserer meg og som får meg til å ville grave dypere, tema som identitet og tilhørighet, skillet fiksjon/virkelighet, politisk aktivisme/ekstremisme og radikalisering, den amerikanske drømmen som blir til et mareritt, amerikansk politisk historie (fra McCarthy til Tea Party). Det er nettopp denne kompleksiteten i tematikk som fascinerer med Roth men som en skarve omtale umulig klarer å yte rettferd. Uansett gleder jeg meg til å lese mer av Philip Roth!

torsdag 17. oktober 2013

Fremtidige favoritter #5: Høstlektyre

Høsten har festet grepet her på Østlandet. Dagene er korte, og kveldene er ikke spesielt lange de heller. Mørketid er lesetid, sies det, og jeg følger absolutt dette utsagnet. Dessuten har jo årets bokhøst et hav av spennende leseoppplevelser å by på. Men hvilke bøker skal man velge? Jeg har sjelden en "plan" for lesingen min der jeg som oftest intuisjonen og magefølelsen ved utvelgelsen. Nye bøker av forfattere jeg liker er nesten alltid sikre valg. Mens klokka tikker ubønnhørlig mot vinter gleder jeg meg til å lese disse kommende favorittene:


Tabu av Ferdinand von Schirach
I Tyskland har Ferdinand von Schirach nyeste roman Tabu nettopp kommet ut, og som ventet rager den høyt på bestselgerlistene der nede. Jeg har skaffet meg et eksemplar på tysk og er veldig spent på hva forfatteren vil prestere denne gang. Forlaget beskriver romanen som en blanding av kunstnerroman og rettsdrama. Det blir ikke noe gjensyn med advokat Caspar Leinen (fra Collini-saken) i denne boka, men forholdet mellom klient og advokat vil fortsatt være et sentralt tema. I følge forlaget tar også denne romanen opp aktuelle samfunnsspørsmål, idet forfatteren, i kjent stil, utforske grensene mellom virkelighet og sannheten. Gyldendal forlag utgir boka på norsk i januar 2014.




The Goldfinch av Donna Tarrt
Den 22. oktober slippes endelig den nye romanen til Donna Tarrt på engelsk. Jeg elsket debutromanen hennes Den hemmelige historien, og selv om oppfølgeren Den lille vennen ikke var en like stor opplevelse er det all grunn til å se frem i mot Tarrts tredje roman. Her møter vi den tretten år gamle Theo som får livet dramatisk forandret etter å ha blitt utsatt for en ulykke. Han overlever men livet blir aldri det samme. Vi følger Theo gjennom de neste ti årene. Det eneste faste i tilværelsen hans er maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som følger ham over alt. Boka er på nesten 800 sider, så jeg har forhåndsbestilt den som ebok hos Amazon.




Vi ses i morgen av Tore Renberg
Finnes det en Tore Renberg uten Jarle Klepp? Ut fra omtalene i norske medier å dømme så er svaret et rungende JA! Jeg gleder meg til å lese Renbergs nye bok Vi ses i morgen med handling fra oljebyen Stavanger. Jeg forventer meg dystre skildringer og historier om outsidere, kjærlighet og svik. Jeg håper på vare menneskeportrett, indre monologer og noen tårer på slutten. Jeg setter meg sjelden inn i handlingen til en bok på forhånd, og jeg har nok litt urealistiske forventninger til selve plottet i Renbergs nye roman. Vil det være et Kompani Orheim på syre? Jeg gleder meg til å utforske et ny side av Renbergs forfatterskap.



Hvilke bøker gleder du deg til å lese i høst?

tirsdag 8. oktober 2013

BOKPRAT - Bokofilia intervjuer Astrid Sverresdotter Dypvik



 
Det tidligere DDR opphørte å eksistere som selvstendig stat da Tyskland ble gjenforent høsten 1990. Nærmest ved et pennestrøk ble et helt land avviklet og ideologien, samfunnstrukturen og politikken forvist til historiens skraphaug. Mytene og historiene om DDR derimot, består.

Astrid Sverresdotter Dypvik har intervjuet en rekke mennesker fra det tidligere DDR og samlet historiene i boka Det var DDR. Forteljingar frå eit nedlagt land. Jeg har lest, likt og anbefalt boka i denne omtalen. Jeg synes Dypviks valg av tema var svært interessant, og jeg ville gjerne vite mer om hennes tanker rundt temaet og skriveprosessen. Jeg satte derfor stor pris på at hun ville svare på noen av spørsmålene mine rundt dette.


Kan du si litt om hvorfor du som nordmann ville skrive en bok med DDR som tema? Hvor lang tid brukte du på å skrive boka?

Eg var utvekslingsstudent i Leipzig, midt i hjarta av det tidlegare DDR. Dette var lenge etter at muren fall, men spora frå DDR var fortsatt svært synlege. Det var mykje blokkbebyggelse, bygardar som sto og smuldra opp og gater oppkalla etter kommunistiske heltar. Det er vanskeleg å svare på kor lang tid eg brukte, mykje vart gjort på sida av anna jobbing. Men det tok eit og eit halvt år frå den effektive jobbinga byrja og til boka vart gitt ut.


I Det var DDR får vi høre historiene til både opposisjonelle og folk som jobbet i regimets tjeneste. Vi hører også om skjebnene til vanlige borgere som var uheldige å komme i søkelyset til øst-tyske myndigheter. Hvorfor har du valgt ut nettopp disse historiene til boka di? Kan du si noe om hvordan du fant frem til og valgte ut intervjuobjektene? 

Eg valde ut historier som eg sjølv syntes var spennande og som eg tenkte ville kaste lys over enkelte sider ved DDR-samfunnet. Ein av personane, ein tidlegare Stasi-offiser kom eg over fordi eg las i ei avis at han hadde gitt råd til regissøren av filmen "De andres liv" (se link). Eg fann ut at han arbeidde svært aktivt for å betre tryggingstenesta Stasis ettermæle og tok difor kontakt. Ein annan kom eg i kontakt med fordi han er ein ven av ein ven.


Historiene i boka gir ulike versjoner av hva DDR representerte for dem som bodde der. Har ditt inntrykk av det tidligere Øst-Tyskland endret seg under arbeidet med denne boka og på hvilken måte? Hva er "ditt" DDR?

Mine første assosiasjonar til DDR var, og er vel framleis, Berlinmuren, flyktningane og Stasi. Og det er kanskje ikkje så rart i og med at eg er vokse opp i eit land som set demokrati høgt. Men eg fekk opna opp auga for at DDR var langt meir enn kommunistpartiet og den stengte grensa. Sjølv om mange tenkjer på DDR som landet som folk ville rømme frå, var det jo eit mindretal av folk i DDR som faktisk rømte.


Et interessant poeng i boka er de tyske myndighetenes manglende bearbeidelse av DDR-fortiden. Hva tror du er årsaken til dette? Vil historiene om DDR bare være et felt for forskere og for dem som dyrker "Ostalgien"?

Eg trur det er nokså vanskeleg i Tyskland å bearbeide DDR-fortida. Det kjem nok delvis av at Tyskland er ein slags verdsmeister i å bearbeide nazi-fortida si. Ein kan ikkje akkurat kopiere den måten det er gjort på over til DDR, for brotsverka til Nazi-Tyskland var av eit heilt anna kaliber. Som eit tema for å ta oppgjer med, vil DDR dermed alltid stå i skuggen av åra 1933-1945. Det som er litt pussig er at Tyskland har faktisk hatt eit meir gjennomgripande oppgjer med eliten frå DDR enn dei i si tid hadde med eliten frå nazi-tida. Mellom anna kan ikkje tidlegare Stasi-folk bli offentlege tenestemenn. Samstundes er det mange sider av DDR-diktaturet som er svært lite utforska, mellom anna temaet tvangsadopsjonar.


Har du noen lesetips for dem som ønsker å lese mer om temaet DDR? 

Boka "Tårnet" av Uwe Tellkamp er ein heilt fantastisk roman som gir eit svært godt bilde av dynamikken i DDR-samfunnet, det fortel om folk som er kritiske til regimet, folk som tilpassar seg og folk som vel å ikkje gjere det. I år kom den snurrige kriminalboka "Plan D" av Simon Urban på norsk. Den fortel ei skikkeleg røvarhistorie om eit DDR som ikkje vart lagt ned i 1990, men som gjenoppsto og som framleis finst i 2013. Boka "Stasiland" av den australske journalisten Anna Funder er også bra, den konsentrerer seg, slik tittelen antyder om problematiske sider ved DDR.


Jobber du for tiden med noen nye skriveprosjekt?

Eg skulle ha jobba med eit nytt skriveprosjekt, men er kome ganske mykje kortare enn eg sjølv hadde ønska.


Om forfatteren:
Astrid Sverresdotter Dypvik (1977-) er tidligere leder i Noregs Mållag, historiker, journalist og forfatter. Det var DDR er hennes første bok. Den ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosa i 2012. Boka er utgitt på Samlaget.

Jeg sier takk til forfatteren for spennende svar og ønsker henne lykke til med nye skriveprosjekt!

fredag 4. oktober 2013

Bokofilia - nå også på Facebook!

Bokbloggertreffet i høst ga meg dyttet jeg trengte til å sette opp en egen Facebook-side for bloggen. Her skal det bli klikk og "likes" må vite! Nå gleder jeg meg til å ta nerdingen videre til neste nivå!

Gjør som morra mi: Klikk på bildet og lik!


mandag 30. september 2013

Mini-samlesning: I Married a Communist (Philip Roth)

  

Les en (ikke helt usannsynlig) Nobelprisvinner!

Hvor mange av dere har til gode å lese Philip Roth, eller går i tanker om å lese mer av denne forfatteren? Den 10. oktober blir årets nobelprisvinner i litteratur annonsert, og dette er en gylden mulighet til å stille forberedt!

Philip Roth har lenge vært favoritt til prisen, og dette er kanskje hans siste mulighet til å få den. Oddsene for at prisen vil gå til en nord-amerikaner er høye: Det er 20 år siden sist en forfatter fra USA fikk prisen (Tony Morrison i 1993), og for Roth som nå er 80 år, renner tiden snart ut. Vil Nobelprisen bli kronen på verket etter et langt, produktivt og ikke minst prisbelønt forfatterskap? Jeg krysser fingrene!

Frem mot kåringen av årets vinner skal jeg lese Roths roman I married a communist fra 1998, og jeg håper at flere har lyst til å lese den sammen med meg. Meld deg på i kommentarfeltet dersom dette høres spennende ut!

Forlaget skriver følgende om boka:
Ira Ringold begynner sin karriere som grøftegraver i 1930-årenes Newark, blir radiostjerne i 1940-årene og blir ødelagt under McCarthys heksejakt i 1950-årene. 
I sine storhetsdager gifter Ira seg med den berømte stumfilmstjernen Eve Frame. Deres glamorøse hvetebrødsdager blir imidlertid av kort varighet. Ira er en ivrig og høyrøstet tilhenger av kommunistpartiet, og Eves skandaløse, bestselgende bok, "Gift med en kommunist", stempler ham som «en amerikaner som får sine ordrer fra Moskva». 
I denne romanen om svik og hevn har Philip Roth tegnet et briljant portrett av etterkrigsepoken da antikommunistisk feber ikke bare forgiftet den nasjonale politikken, men også ødela forhold mellom venner og familie, mellom ektefolk og foreldre og barn.
Typisk Roth, med andre ord.

Jeg har tenkt å skrive et blogginnlegg om boka søndag 20. oktober. Da er Nobelprisen allerede lovt bort til en verdig (?) vinner. Forhåpentligvis kan man briske seg med at man har lest nettopp vinneren.

Har du vært gjennom denne boka allerede, sier du? Ta et titt på mitt leseprosjekt, velg deg en Roth-bok og meld deg på i kommentarfeltet!

torsdag 26. september 2013

Patentöchter (Guddøtre) av Julia Albrecht og Corinna Ponto



Im Schatten der RAF - ein dialog   
 (I skyggen av RAF - en dialog)

Den 30. juli 1977 ble Jürgen Ponto, sjef for den tyske storbanken Dresner Bank, skutt og drept i sitt eget hjem. Tre medlemmer av den tyske terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), Christian Klar, Brigitte Mohnhaupt og Susanne Albrecht, stod bak attentatet. Susanne Albrecht hadde en sentral rolle i det som var ment å være et bortføringsforsøk. Hun var datteren til en av Pontos nærmeste venner og fungerte bokstavelig talt som døråper til huset hans. Konfrontasjonen mellom terroristene og Ponto endte i håndgemeng. Inntrengerne avfyrte flere skudd, og da de flyktet fra stedet var Jürgen Ponto dødelig såret. Han døde kort tid etter.

Etter mordet ble det lange vennskapet mellom familiene Ponto og Albrecht brutt. Først 30 år senere ble kontakten mellom de pårørende på begge sider tatt opp igjen. Patentöchter er et resultat av brevveksling og møter mellom Julia Albrecht, Susannes søster, og Corinna Ponto, Jürgens datter. Tittelen på boka ("Guddøtre" - min oversettelse), viser til det dengang så nære forholdet mellom de to familiene. Fedrene til Susanne og Corinna var de to forfatternes respektive gudfedre. I boka beskriver Julia og Corinna hvordan de opplevde den skjebnesvangre julidagen i 1977 og hvordan drapet på Ponto fortsatt preger dem den dag i dag.

Forfatterene Corinna Ponto og Julia Albrecht

Julia Albrecht var bare 13 år gammel da søsteren Susanne fikk status som en av Tysklands farligste forbrytere. Julia forteller om en tid preget av skam, skyldfølelse og forvirring. Hjemme hadde Susanne levd et dobbeltliv, og ingen i familien hadde tenkt tanken på at Susannes skulle være tilknyttet RAF. At hun hadde utnyttet familiens vennskapet til Ponto for å virkeliggjøre RAFs ideologiske mål var nesten ikke å fatte. Noe av det vanskeligste, sier Julia, var tausheten. I årene etterpå var Julia og Albrecht-navnet uløselig forbundet med søsteren, men ingen venner eller lærere snakket noen gang med henne om det som hadde hendt.

Etter mordet på Ponto gikk Susanne under jorden. Hun ga aldri familien noe livstegn i den perioden. Julia gir en sterk skildring av hvordan hun savnet søsteren samtidig som hun stadig møtte bildet av henne i media. Å hilse på bildene på etterlysningsplakatene ble en forsvarsmekanisme for henne. I 1990, etter murens fall, ble Susanne og en rekke andre RAF-medlemmer pågrepet og fengslet i det tidligere DDR. For Albrecht-familien hadde Susannes forsvinning vært altoverskyggende: Var hun i live og hvor befant hun seg? Det var en stor overraskelse for dem da det viste seg at Susanne hadde levd de siste 13 årene i øst-Berlin. Her hadde hun startet et nytt liv med mann og barn. Det var først da hun ble stilt for retten at familien begynne å ta inn over seg handlingene hun stod tiltalt for. Og ved å gjenoppta kontakten med Ponto-familien kunne Julia for første gang se handlingene gjennom øynene til offerets etterlatte.

Etterlysningsplakat fra 1980 (Kilde)
Både Susane Albrecht, Brigitte Mondhaupt og Christian Klar
er blant de etterlyste.

Drapet på Jürgen Ponto var selvfølgelig et stort sjokk for familien hans. De flyttet til USA kort tid etter for å få tragedien på avstand. For RAF var Ponto en samfunnsfiende. Han representerte kapitalismen og alt som var galt med det samfunnet de ønsket å forandre. For Corinna er det viktig å vise at ofrene for RAFs terror ikke var anonyme statister, redusert til navn og årstall, men ekte mennesker. Jürgen Ponto var far, ektemann, kollega og venn. Han var engasjert i gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig og hadde sentrale stillinger i tysk næringsliv.

I boka kritiserer Corinna medias ensidige fokus på RAFs historie, dets medlemmer og handlinger. I følge henne har bøker og filmer bidratt til en mytologisering av organisasjonen og nærmest skapt en slags forståelse eller empati med gjerningsmennene. Til nå har ofrene for volden og deres pårørende stått i skyggen av RAF. Det gjør dem ikke mindre viktige, sier Corinna. Terrorgruppen valgte sine mål med omhu, og ofrene var alt annet enn tilfeldige. Ved å løfte frem ofrene kan man si mye om hva RAF faktisk stod for.

Filmatiseringen av Stefan Austs dokumentar om Baader-Meinhof-gruppen (som jeg forøvrig syntes var veldig godt skrevet) blir trukket frem som et eksempel på hvordan man bygger myter rundt sentrale medlemmer av terrororganisasjonen. Historiene som fortelles blir tilpasset en dramaturgi som de pårørende ikke kjenner seg igjen i. Det er tankevekkende å lese hvordan ofrenes pårørende (men også familiene til gjerningsmennene) syntes de mistet eierskapet til sin egen historie og sorg. De to forfatterne mener det derfor er på tide at ofrene for RAF tar ordet: "Vår historie er bare en miniatyr av det store "RAF-komplekset", men den kan bidra til å gi ofrene et ansikt samtidig som de får sine egne historier tilbake (s.19)."


Tysk karikatur: Morderbanden blir til heltemyte (kilde)

Corinna Ponto peker også på det ironiske i at mange tidligere RAF-medlemmer nekter å ta et oppgjør med sin radikale fortid. Selv protesterte de mot foreldregenerasjon manglende oppgjør med nazi-tiden. Nå nekter de å uttale seg om egen fortid og til å bidra til at uløste saker blir oppklart. Ponto er også kritisk til tyske myndigheters manglende åpenhet om hva de faktisk visste om RAF-medlemmer i DDR-eksil. Etter gjenforeningen har det ikke vært noe offisielt oppgjør med det hun kaller "Stasi-sporet". Øst-Tyskland lot vest-tyske terrorister, deriblant farens morder, få opphold i landet og økonomisk hjelp til å starte en ny tilværelse. RAF fikk også finansiell støtte fra DDR. De pårørende etter ofrene har ikke mottatt noen offisiell beklagelse fra myndighetene, og det finnes pr i dag heller ikke noe offisielt minnesmerke over ofrene for RAFs terror.

Jeg er nok litt over gjennomsnittet tiltrukket av dette mørke kapittelet i tysk historie, men jeg vil hevde at Patentöchter er den mest interessante sakprosa-boken jeg har lest på svært lang tid. Jeg hadde veldig god nytte av dokumentarboka til nevnte Aust. Jeg leste den tidligere i år, og boka gir en grundig innføring i RAFs historie. Det var også interessant å trekke paralleller mellom nylig leste Det var DDR og det ubearbeidede "Stasi-sporet" som Corinna Ponto stiller seg så kritisk til.

Julia og Corinna formidler sine respektive historier på en svært god og overbevisende måte. De klarer å forbli private uten å gli over i det sentimentale. Samtidig var det for meg som leser umulig å ikke bli berørt av det de forteller. Jeg likte spesielt godt at de to fortellerstemmene både utfordrer og balanserer hverandre. Det gir boka dynamikk og tyngde. Jeg synes forfattere lykkes svært godt med sitt prosjekt: Å gi RAFs ofre og deres pårørende en stemme. Deres bidrag gir oss en ny måte å betrakte et av Tysklands store nasjonale traumer på. Jeg synes vinklingen på ofrene, snarere enn på gjerningsmannen/-mennene gir oss perspektiver som vi kan ta med oss videre i diskusjonen rundt andre straffesaker. Kanskje ikke minst når vi snakker om egne nasjonale tragedier og da spesielt 22/7.

Tusen takk til Elin på bloggen Tyskbokhylle for dette uhyre interessante lesetipset!

søndag 22. september 2013

Det var DDR av Astrid Sverresdotter Dypvik


- EN REVOLVEROMTALE -


HVILKEN BOK?
Jeg har lest Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land av Astrid Sverresdotter Dypvik. Dypvik er tidligere leder i Noregs Mållag, historiker, journalist og forfatter. Dette er hennes første bok.

I HVILKET FORMAT?
Jeg har lånt boken på Lørenskog bibliotek.

HVORFOR DENNE?
Når jeg først leser sakprosa har jeg en tendens til å velge bøker som tar for seg europeisk, og spesielt tysk etterkrigshistorie. Dypviks bok om DDR altså helt i tråd med dette lesemønsteret. Jeg fikk nyss om boka gjennom andre bokbloggere som hadde likt den godt. Et samlet norsk anmelderkorps har også skrytt boka opp i skyene. Det var DDR er ikke minst aktuell med tanke på dagens tyske riksdagsvalg (Go Angie!).

HVA HANDLER BOKA OM?
Det tidligere DDR opphørte å eksistere som selvstendig stat høsten 1990 da Tysklands gjenforening var et faktum. Nærmest ved et pennestrøk ble et helt land avviklet og ideologien, samfunnstrukturen og politikken forvist til historiens skraphaug. Mytene og historiene om DDR derimot, består. Dypvik har intervjuet en rekke tidligere DDR-borgere til denne boka. Hun har snakket med opposisjonelle, medlemmer av partiet og ansatte i STASI. Vi møter også helt vanlige kvinner og menn som av ulike årsaker kom i regimets søkelys og måtte betale dyrt for det. Tidsvitneskildringene gir mange ulike svar på spørsmålet om hva DDR egentlig representerte for innbyggerne sine. For de fleste var landet et diktatur og en overvåkerstat der privatliv ble sett på som noe suspekt. For andre var DDR et velfungerende kommunistisk samfunn.

HVA SYNES JEG?
DDRs nesten 40 år lange eksistens har utvilsomt vært med på å forme Europa og europeisk politikk etter 1945. Likevel er det svært lite jeg på forhånd visste om dette landet. I så måte var Dypviks bok både velskrevet, opplysende og interessant. Jeg likte ekstra godt måten Dypvik forteller historien om DDR på. Vanligvis er det årstall, viktige hendelser og sentrale maktpersoner som trekkes frem når politikk og historie diskuteres og analysere. Denne boka setter skjebnene til vanlige mennesker inn i et historisk perspektiv, noe som gir et annerledes og spennende innblikk i livet bak jernteppet. Forfatteren har funnet frem til unike intervjuobjekter med sterke historier. At de regimetro også kommer til orde med sin oppfatning av staten DDR er et viktig trekk som gjør boka enda mer interessant.

HVA VAR MEST INTERESSANT?
Hvert eneste kapittel i denne boka inneholder en historie til ettertanke, men hvis jeg må velge så må det bli dette: Tysklands manglende bearbeiding av DDR-fortiden har i følge Dypvik skapt et vakum i tysk historiefortelling. Dette vakumet har skapt rom for den såkalte "Ostalgien" (en romatisering av livet i Øst-Tyskland) men har også ført til en kamp om hvilke stemmer som skal høres når historien om DDR skal fortelles. Både ofrene for regimet og de som arbeidet for at DDR skulle bestå kjemper i dag om hvem som skal definere hva DDR var; et diktatur, et mislykket prosjekt eller en legitim stat som ikke maktet å følge med i den historiske utviklingen?

KVALITETSSTEMPEL:
Det var DDR ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosa i 2012.

ANDRE SOM HAR BLOGGET OM BOKA:
Bok-Karete
Bok&Blogg
Hysj! Lesing pågår

(Link gjerne i kommentarfeltet dersom du også har lest boka. Da vil jeg selvfølgelig legge deg til listen!)

A PROPOS:  Jeg kaller disse innleggene for "revolveromtaler," men jeg er visst ute av stand til å begrense meg til korte svar. Bær over med meg. Det vil ikke forandre seg.

fredag 20. september 2013

Akkurat nå leser jeg...

Jeg sitter på en takterasse i Barcelona og nyter siste rest av sommeren. Livet er herlig!




God helg alle sammen!

onsdag 11. september 2013

Everyman av Philip Roth


"Old age isn't a battle, old age is a massacre." 
(Philip Roths Everyman, s. 156)


Det å oppdage forfatterskapet til amerikanske Philiph Roth må sies å være den største begivenheten så langt i mitt leseår 2013. Roth er en forfatter som byr på knallsterke historier, et vanvittig godt språk og gjenkjennelige tablåer. Fortellingene hans balanserer mellom ypperste satire og dypeste tragedie. Vil denne mannen noen gang få nobelprisen i litteratur? Jeg skal fortsette å lese mer av Roth i tiden fremover for jeg har virkelig falt for det litterære universet og skrivestilen hans. For å holde orden på produksjonen hans har jeg startet mitt eget Philip Roth-prosjekt.

Romanen Everyman (2006) er den tredje boka av Roth jeg har lest i år. Everyman er en intens og gripende historie om livets forgjengelighet og alderdommens utilstrekkelighet. Boka åpner med hovedpersonens begravelse. Deretter endrer fortellingen fokus og vi følger hovedpersonen gjennom livet: barndomsårene og timene i farens gullsmedbutikk "Everyman's Jewelry," voksenlivet med tre ekteskap, barn, utroskap og skilsmisser og tilslutt en pensjonisttilværelse preget av skrantende helse og stadige sykehusopphold.

Et gjennomgangstema i boka er hovedpersonens sjokk over å bli gammel, å måtte utholde en tilværelse hvor "(...) eluding death seemed to have become the central business of his life and bodily decay his entire story" (p 71). Han erfarer at valgene han tok da han fortsatt var sterk og ved god helse slår tilbake på ham når det kroppslige forfallet setter inn. På grunn av utroskapen og skilsmissene har sønnene tatt avstand fra ham. Med unntak av storebroren og en datter mangler han støtten en storfamilie kunne gitt ham på eldre dager: "True, he had chosen to live alone but not unbearably alone" (p102).

Vi får aldri vite navnet til hovedpersonen i Everyman. Han forblir anonym gjennom hele romanen. Ser vi derimot nærmere på Roths biografi er det flere interessante likhetstrekk mellom hovedpersonen og forfatteren selv (jmf Wiki). Begge er født i 1933, og Roths hjemby Newark ligger bare noen få kilometer fra småbyen Elizabeth der hovedpersonen vokste opp. Begge har gjennomgått en rekke sykehusinnleggelser som følge av alvorlig sykdom. I følge et intervju med New York Times var det nettopp tanken på egen og venners dødelighet som fikk Roth til å skrive denne boken.

Everyman er en sterk og, som alltid med Roth, utfordrende roman om livet og døden, om makt og avmakt og det å måtte ta konsekvensene av valg man bevisst eller ubevisst har tatt tidligere i livet. Det er en dyster roman hvor utgangen er gitt: Alderdommen og døden er en varslet tragedie. Jeg synes Roth har skrevet en gripende og engasjerende roman om hvor uforutsigbart livet kan være. Ved hjelp av den anonyme hovedpersonen viser forfatteren at det eneste forutsigbare, men også ufattelige, er at livet en gang tar slutt. Anbefales!

fredag 6. september 2013

En strålende slutt


"And he couldn’t do it. He could not fucking die. How could he leave? How could he go? Everything he hated was here."
Philip Roth, Sabbath’s Theater (1995)

mandag 2. september 2013

This is where I leave you av Jonathan Tropper


Anmeldere har kalt Jonathan Tropper for "den amerikanske Hornby," en sammenligning som uunngåelig gjør en Hornby-fan som meg både nysgjerrig og skeptisk. Det var derfor meget elegant av Amazon å anbefale meg Troppers This is where I leave you i god tid før sommerferien. Påstandene om at Troppers historier har mer substans og er mer innsiktsfulle enn dem hans britiske kollega presterer var noe jeg selvfølgelig måtte få bekreftet ved selvsyn.

I This is where I leave you møter vi Judd Foxmann som er tilbake i barndomshjemmet for å delta i farens begravelse. Gjensynet med familien kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Han har nettopp oppdaget at kona er utro med sjefen, og i løpet av få dager er Judd singel, arbeidsløs og hjemløs. Forholdet til moren og de tre søsknene er også problematisk. Foxmann-familien klarer rett og slett ikke å være i samme rom særlig lenge av gangen. Det er derfor duket for problemer når farens siste ønske var at familien skal gjennomføre den ukes-lange jødiske sørgehøytiden shiva sammen. Vi følger Judd i uka etter begravelsen, og det blir et solid oppgjør med fortiden, nåtiden og fremtiden

Etter å ha lest boka kan jeg godt forstå sammenligningen med Hornby. Ikke minst er tematikken i bøkene deres ganske like. Hovedpersonene er gjerne menn i tredve-årene som møter utfordringer i jobben, kjærlighetslivet eller i forhold til familien, og da gjerne alt på en gang. Fordi de er blitt værende igjen på guttestadiet er de ute av stand til å løse problemene sine på en voksen måte. Dette ser i blant annet Hornbys About a boy (Gutter er gutter) og High Fidelity. Men som seg hør og bør utvikler karakterene seg i løpet av historien, vokser med utfordringene og finner en større mening med livet. Slik sett har begge forfattere et tragikomisk blikk på (noen) menns problemfylte liv.

Jeg leste Troppers bok i sommer, og forventet kanskje at den skulle gi en sterkere feel-good-følelse enn det den faktisk gjorde. I god amerikansk ånd spares det ikke på noe. Det pøses på med død, utroskap, barnløshet, ulykkelige ekteskap og dysfunksjonelle familieforhold, alt beskrevet med både humor og alvor. Boka har mange "twist" der handlingen styres i uante retninger, og de korte kapitlene gir historien god driv. Mot slutten av boka kommer Judd Foxmann til en slags erkjennelse, mens jeg selv måtte innse at Tropper spiller mer på alvoret enn jeg hadde lest ut av bokas forhåndsomtale.

Så hvem liker jeg best? Jeg holder nok fortsatt en knapp på Hornbys tidligere romaner. Må jeg absolutt velge foretrekker jeg sober britisk humor fremfor amerikansk maksimalisme. This is where I leave you blir forøvrig film med blant annet Jason Bateman, Tina Frey og Jane Fonda i sentrale roller. Jeg er spent på om filmen vil bli markedsført som en romantisk komedie. Det ville i så fall være langt unna min opplevelse av boka. Mer spennende vil det kanskje være om norske forlag snart vil oppdage Tropper. Når Lier Horst kan være den nye Nesbø kan Tropper uten tvil omtales som den nye Hornby. Like god? Tja. Jeg kommer sikkert til å lese flere bøker av Tropper for å bli enig med meg selv på det spørsmålet.

tirsdag 27. august 2013

Min leserprofil

Kilde: http://teacoffeebooks.tumblr.com/

Det er full fart på jobben om dagen, og det meste av boktanker må vike for arbeidsstrømmen. Men midt i det travle henger jeg meg på leserprofil-utfordringen til vår "söta syster" Bokhora. Norske Bokmerker brakte utfordringen over grensen, og mange bokbloggere har delt den videre. Jeg synes det er spennende å lese de ulike svarene på spørsmålene. De viser at det er et stort mangfold blant norske bokbloggere!

1. Hvilken bok leste du sist?
Jeg har nettopp avsluttet to romaner: Damon Galguts The good doctor og Jan Guillous Vägen til Jerusalem. Den første boken var et nytt, godt bekjentskap, den andre et hyggelig gjensyn. Det er faktisk 11 år siden sist jeg leste Guillous serie om Arn Magnusson for første gang (jeg husker det fordi mannen min og jeg ble sammen den sommeren), og jeg synes fortsatt at dette er bra saker. For meg illustrerer de to romanene det fantastiske med litteratur: I bøkenes verden oppheves tid og rom, og uansett hvor i verden og til hvilken tid handlingen foregår kan man alltid lære noe nytt. Man kan parallel-lese om utfordringene til det nye Sør-Afrika og nasjonsbygging i Sverige på 1100-tallet uten at det føles som en rar kombinasjon.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Akkurat nå holder jeg på med boken Farewell. The greatest spy story of the twentieth century, men jeg kommer ikke til å fullføre boka. Jeg fikk lyst til å lese mer om den russiske dobbeltagenten Vladimir Vetrov (med kodenavnet "Farewell") etter å ha sett et Discovery-program om ham i forrige uke. Forfatterne har som ambisjon å fortelle en av den kalde krigens største spion-historier, men det snubles allerede fra start. Det kan kanskje være noe i påstanden om at Vetrovs handlinger endret retningen til den kalde krige, men så langt klarer ikke forfatterne å argumentere godt nok for det. Dessuten skjemmes boka av en uhorvelig mengde irrelevante detaljer, dårlig språk (oversettelse?) og en total mangel på dramaturgi. At man i stor grad har benyttet seg av en haug usikre kilder gjør ikke historien mer overbevisende. Jeg sier bare "Goodbye, farewell, auf wiedersehen, Adieu..."

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Jeg liker å tro at bokhylla mi viser essensen av meg som leser. Jeg leser flest mannlige forfattere og det gjenspeiles også i bokhylla mi. Jeg er usikker på hvorfor det er slik, men jeg lever greit med kjønnsfordelingen. Når det er sagt er de viktigste damene på plass: Skram, Undset, Austen og Hustvedt. Blant andre.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Jeg teller ikke sider men jeg holder ubevisst oversikt hele veien. Jeg er spesielt opptatt av å ha oversikt når jeg leser krim-bøker. Jeg liker å vite når forfatteren har tenkt å sette inn et ekstra gir. Jeg er også opptatt av hvor langt jeg er kommet dersom jeg liker boken veldig godt. Da må jeg forberede meg på at en god leseopplevelse snart tar slutt.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Jeg leser veldig ofte etter innfallsmetoden. Jeg henter mye inspirasjon til lesingen gjennom avisartikler, anmeldelser, noen ord i TV eller radio. Andre (bok-) blogger er også en uendelig kilde til inspirasjon. Jeg har gjerne en liste over bøker jeg kan tenke meg å lese, men jeg har sjelden en leseplan jeg følger.

6. Når er en bok for lang?
En bok er alltid for lang dersom den ikke fenger meg, uavhengig om den er på 90 eller 900 sider. På den andre siden kan en bok aldri være for lang dersom den er god. Jeg *hjerter* tykke bøker!

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Jeg leser gjerne på engelsk, men det er ikke et "must" for meg å lese en bok på orginalspråket. Språkvalget styres først og fremst av om jeg vil lese boka med en gang (dvs umiddelbar nedlasting til Kindelen) eller om den kan vente til neste biblioteksbesøk. Jeg liker å veksle mellom norsk og engelsk. Ellers leser jeg på svensk, dansk og tysk.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
En bok jeg skamløst har misjonert for det siste året er tyske Ferdinand von Schirachs Forbrytelser. Alle burde lese og bli berørt av von Schirachs små historier om forbrytelse og straff, skam og skyld. Han går rett til kjernen av hva det vil si å være menneske, og det blir rett og slett ikke stort bedre enn dette.

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Jeg har ingen problemer med å avslutte et fruktløst (lese-)forhold. Jeg gjør det jevnt og trutt og føler ingen samvittighetskvaler ved det.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Jeg tror de fleste sjangere er representert i hylla mi, bortsett fra YA-litteratur som jeg sjelden leser. Jeg har lest Harry Potter, men har ikke bøkene i hylla.

søndag 18. august 2013

The good doctor av Damon Galgut


For tiden lar jeg meg fascinere av stemmene fra «det hvite Afrika». Mens jeg i fjor leste bøker med handling fra India er det i år litteratur fra Sør-Afrika som gjelder. Landets voldelige og kontrastfylte historie er vanskelig å gripe, og nok en gang søker jeg til bøkenes verden i et forsøk på å forstå. Det som trekker meg mot denne delen av verden er arven fra koloni-tiden og skillelinjene som fortsatt eksisterer i landet, dobbeltheten, brutaliteten og skammen. Alltid skammen. Den som J.M Coetzee så mesterlig beskriver i sin selvbiografiske roman Barndom. Dagens sør-afrikanske forfattere forteller historier om levde liv, langt fra Karen Blixens kenyanske farm og mine egne sør-afrikanske ferieminner. Det er til tider både opprivende og svært provoserende lesning.

For en stund tilbake ble jeg ble tipset om forfatteren Damon Galgut av Clementine, norske bokbloggeres ukronede Bookerpris-dronning. Sør-afrikanske Galgut (f. 1963) er blitt shortlistet til Bookerprisen to ganger, først for romanen The good doctor (2003) som var hans internasjonale gjennombrudd og senere for boka In a strange room (2010). I likhet med sine nobelprisvinnende landsmenn Gordimer og Coetzee gir han leserne et autentisk innblikk i hva det vil si å være sør-afrikaner - på godt og på vondt.

The good doctor er historien om et usannsynlig vennskap mellom to svært ulike menn. Frank Eloff og Lawrence Walker arbeider begge som leger på et avsidesliggende sykehus i den sørafrikanske provinsen. Det hviler et spøkelsesaktig skjær over dette sykehuset i ingenmannsland. Det mangler både pasienter, ansatte og ressurser. Den nyankomne Lawrence har et sterkt ønske om forandring, og planene hans om å etablere klinikker i de omkringliggende landsbyene blir møtt med entusiasme. Frank er den eneste som er skeptisk til den nye kollegaens ideer, noe som setter forholdet mellom de to mennene på prøve.

Forfatter Damon Galgut

Galguts roman er på bare drøye 200 sider men rommer et helt lands tro og tvil på fremtiden. De to hovedpersonene, Frank og Lawrence, speiler dette. Lawrence er den litt naive idealisten som frivillig søker seg til sykehuset som ligger i et av Sør-Afrikas homelands, reservater som apharteid-regimet opprettet for sine svarte innbyggere. Han har en sterkt tro på at forandring er mulig og at skillelinjene i samfunnet nå har opphørt: "You mean politics (...) But that's all past now. It doesn't matter any more." Frank er realisten, eldre og mer kynisk i forhold til omgivelsene enn kollegaen: "The past has only just happen. It's not past yet." I løpet av romanen får Frank rett i at menneskene endrer seg saktere enn politikken. Likevel er det mye han ikke forstår. Blant annet har han vanskelig for å ta inn over seg situasjonen til den svarte befolkningen. I løpet av historien innleder han et forhold til en svart kvinne, men må gi det opp på grunn av kulturforskjellene: "I was only here to learn again how much I didn't know and would never understand."

Jeg satt igjen med en litt ambivalent følelse etter å ha lest Galguts roman. På den ene siden synes jeg Galgut lykkes med å vise utfordringene det nye Sør-Afrika står ovenfor. Det hele er svært troverdig. Selv om apartheid-regimet er avskaffet er skillelinjene i samfunnet fortsatt tydelige, både de geografiske, økonomiske og ikke minst når det kommer til rase. Innlærte handlingsmønstre er vanskelige å endre, noe Frank er et godt eksempel på. Jeg synes dessuten at forfatteren beskriver de til dels skjøre relasjonene mellom menneskene i boka svært godt. Det er vond lesning og gjør The good doctor til en roman som sitter lenge i kroppen.

På den andre siden, og det er her det ambivalente kommer inn, følte jeg at kulturforskjellene kom litt i veien for leseopplevelsen. Det er nok bare meg, men jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg med noen som er så farget av sitt lands kultur og historie som det hovedpersonene i denne boka er. Denne kulturen og historien ligger som et premiss for Galguts fortelling, og jeg savnet å få med meg alle nyansene. Men for all del, dette er en bok som er verdt å få med seg! Jeg håper bare at følelsen av motløshet og maktesløshet som jeg satt igjen da boka var ferdig ikke gjenspeiler hva Sør Afrika har i vente.