tirsdag 25. desember 2012

Moro med lister # 2 Mine lesevaner

Kilde: Flickr.com

God jul alle sammen! Julaften er vel overstått, ribbesvoren ble sprø, gavene er pakket ut, kakene spist og gjestene såre fornøyde. Nå sitter hele familien med beina høyt. Ungene sløver foran TV'en. Mannen snorker på sofaen, og jeg er bare en snartur innom her før jeg vender tilbake til julebladene. Jeg har fri hele romjula, og det skal bli godt å slappe av sammen med familien og venner i mange dager fremover!

En morsom liste går igjen hos flere av bloggene jeg følger. Her svarer man på spørsmål om hvilke lesevaner man har. Det er morsomt å lese om andres lesevaner, for selv om vi alle har lidenskapen for bøker til felles så er måten vi leser på ganske forskjellig.

Her er mine lesevaner, kort oppsummert:

Har du et fast lesested?
Ja, jeg har egentlig to faste lesesteder. Jeg leser på bussen på vei til og fra jobb, og jeg leser på senga. Jeg leser veldig sjelden andre steder i huset. Det eneste er avisene ved kjøkkenbordet i helgene. Med to små barn i huset er det å sette seg til med en bok i sofaen det samme som å få to nysgjerrige troll på fanget.

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp?
Uff, jeg er storforbruker av alternative bokmerker. Det går mye i kassalapper, reklameinnstikk og ikke minst lånekvitteringene fra biblioteket. De siste er i tynn-tynt papir og egner seg jo egentlig ikke som bokmerker i det hele tatt. Her bør jeg ta meg sammen!

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka? 
Jeg stopper som oftest midt i et kapittel. Når jeg leser på senga sovner jeg gjerne fra hele boka. Når jeg leser på bussen skal jeg plutselig av, og da må jeg jo bare avslutte. Når det er sagt så har jeg mistet stoppestedet mitt flere ganger fordi boka har fått meg til å glemme tid og sted.

Spiser eller drikker du noe mens du leser?
Nei, jeg spiser eller drikker sjelden noe når jeg leser. De gangene jeg spiser er det som oftest godteri...

Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser?
TV går fint dersom programmet er kjedelig og lyden er av. Jeg konsentrerer meg best når det er stille i rommet og jeg får langsomt fnatt av bakgrunnsstøy.

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen? 
Jeg leser sjelden bare en bok av gangen. Jeg leser som oftest to, gjerne tre og en sjelden gang fire bøker samtidig. Jeg liker variasjonen det gir.

Leser du helst hjemme hos deg selv eller over alt?

Favoritt-lesestedet mitt er i senga, så da må jeg nesten svare "hjemme." Men jeg leser hvor det enn måtte være, og etter at jeg skaffer meg Kindle leser jeg enda flere steder.

Høytlesing eller stillelesing? 
Det blir litt høytlesning for ungene, men når jeg leser for meg selv skjer det inni meg. Jeg liker stillelesning best :)

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?
Jeg snikleser aldri, aldri, aldri. Men jeg er skumleser uten skam. Det gjør jeg oftest når det er rå og voldelige beskrivelser i boka eller dersom boka inneholder kjedelige partier.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny? J
Denne "leseteknikken" var ukjent for meg og noe jeg aldri har filosofert over. En rask titt i bokhylla viser at jeg knekker bøker over en lav sko, og jeg synes at bøkene mine har sjarm og sjel når de ser leste ut.

Skriver du i bøkene dine? 
Det er sjelden, men jeg har en liten notisbok hvor jeg av og til noterer tanker jeg gjør meg rundt det jeg leser. Jeg skriver oftere i bøker som ikke er på norsk. 

tirsdag 18. desember 2012

Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen

"Når du går alene i naturen, ser du annerledes på ting. Det er bare noe som skjer når man går. Du får tanker som ikke kan oppstå i den siviliserte verden."  
(Fra Amagasinets artikkel om "Vandreren", januar 2006) 

Gjennom hele dette året har jeg fulgt tilblivelsen av romanen Natten drømmer om dagenbloggen til Ingvar Ambjørnsen. Det har vært en spennende prosess å følge med på. I bloggen sin har Ambjørnsen latt oss ta del i den lange skriveprosessen; fra kladdestadiet til ferdig bokmanus, språkvask og omskrivninger, valg av omslag og endelig korrektur. Det har vært en fascinerende reise!

De små smakebitene fra den nye boka gjorde det raskt klart for meg at romanen ville være ganske annerledes enn bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren. Jeg var veldig spent på hvor annerledes. I tenårene var det Pelle og Proffen (Døden på Oslo S!), Hvite Niggere og Den siste revejakta som åpnet øynene mine for Ambjørnsens forfatterskap; i 20-årene leste jeg Elling-serien flere ganger, og spesielt Utsikt til Paradis gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var derfor veldig spent på om Natten drømmer om dagen kunne gi meg en like god leseopplevelse som de tidligere bøkene.

Sune er hovedpersonen i denne nye boka til Ambjørnsen. "Sune i skogen", som han kalles blant de som kjenner ham, har et urolig sinn og en rastløs sjel. Alt han vil er å være i fred, alene "i tråkket" der han vandrer i den norske skogen. Sune går fra hytte til hytte og bryter seg inn der det måtte passe for losji, klær og mat. Han tar det han trenger men ikke mer enn han må. Hytteeierne og politiet ser dessverre ikke på besøkene hans på samme måte. En kveld skjer det noe som tvinger Sune til å sette sine egne planer til side. En ung, asiatisk kvinne kommer ut av den mørke skogen. Fra det øyeblikket er ikke Sune lenger alene. De er to som går. Han foran og hun to skritt bak. Slik fortsetter historien.

Foto: Stein Bjørge

Jeg synes "Sune i skogen" framstår som en ganske typisk Ambjørnsen-karakter. Han er en anti-helt, en outsider som selv har valgt å leve på siden av samfunnet. Denne typen romanfigur støter man ofte på i Ambjørnsen sine bøker. Men til forskjell fra hovedpersonene i tidligere bøker får jeg aldri helt grep om hvem denne Sune egentlig er. Jo, han er i 40-årene, er fraskilt og har to barn. Han har en noe brokete fortid og en heller lurvete omgangskrets. Han kan islandsk og leser Knausgårds Ute av verden: "Jeg tenker at jeg ikke har sett noen skrive så godt om mørket før" (s. 267).

For Sune bærer på et mørke. Skogen er tilfluktsstedet hans, selv om roen der står i skarp kontrast til den uroen som raser i ham. Sune vandrer for å holder sine indre demonene i sjakk og for å få være i fred. Men hva slags frihet er det Sune egentlig søker der ute i skogen? Etterhvert som jeg leser blir det mer og mer naturlig (og mer interessant, kanskje) å spørre hva det er han rømmer fra? I skogen betyr hverken fortiden, nåtiden eller framtiden noe, og jeg får intrykk av at det er dette "vakuumet" Sune søker. I skogen har han bare ansvar for deg selv, i alle fall inntil den unge kvinnen kommer inn i livet hans. Dette blir et slags vendepunkt for Sune.

Ambjørnsen skriver så mosen spretter. Naturskildringene i boka er gode, og de er mange. Det lukter rå ved på bålet, man kjenner fuktigheten i gresset, sjøsprøyten i ansiktet og den gode følelsen av å komme inn i ei hytte etter å ha sovet under åpen himmel. I Natten drømmer om dagen finner vi mange av temaene som går igjen i Ambjørnsens bøker; rusmisbruk, psykiatri, utenforskap og samfunnskritikk. Slik er Ambjørnsen fortsatt en aktuell og interessant forfatter.

For meg var boka "helt grei" lesing, men den klarte dessverre ikke å leve opp til de høye forventningene jeg hadde på forhånd. Jeg savnet et dypdykk i Sunes sinn, og jeg hadde ønsket at Ambjørnsen hadde utforsket forholdet mellom hovedpersonen og den unge kvinnen enda nærmere. Men jeg slår meg til tåls med at dette ikke var bokas prosjekt. I en artikkel i Dagsavisen sier Ambjørnsen at det ikke vil komme noen oppfølger til Natten drømmer om dagen. Men han utelukker ikke at vi lesere vil møte Sune i en senere bok. Det ser jeg fram til, for jeg merker at jeg ble veldig nysgjerrig på "Sune i skogen" og hva salgs liv han forsøker å legge bak seg.

Andre bloggere som har omtalt boka er KNIRK, Skrivehula, Solgunn sitt og Ingalill.

Foto: Trond Løvmo


søndag 9. desember 2012

En smakebit på søndag # 50 Harold Frys utrolige pilgrimsferd


Etter en gnistrende kald uke ser det ut til at temperaturen nå har stabilisert seg på rundt 6 minus her utenfor Oslo. Nå er det peiskos og levende lys som gjelder! Julestjerner og -staker er på plass for lengst, og julegardinene kom opp i går. I løpet av uka er nok resten av julen fremme her i huset. Det er en mørk årstid vi beveger oss inn i, men jeg synes julepynten skaper ekstra kos i heimen. I kveld har jeg shoppet julegaver på nettet. Det er greit å være tidlig (?) ute. Det ser nemlig ut til at jeg må revidere et par gavelister da Amazon er tom på lager for Kindlene jeg skulle kjøpt - og så tomme før jul av alle ting!

Om det ikke skjer så mye på bloggfronten for tiden, så leser jeg fortsatt i jevnt tempo. Jeg har akkurat lest ferdig Ambjørnsens nyeste Natten drømmer om dagen (omtale kommer) og har ca 100 sider igjen av mursteinen Shantaram. Dessuten ligger fortsatt Kongo på nattbordet, gjenlånt på 5. måned fra biblioteket (godt at Internett enkelt sørger for slike ting). Det er ikke bokas skyld at det ikke går raskere fremover. Skulle jeg lest to tykke bøker samtidig hadde det blitt enda mindre blogging, for å si det slik.

På nattbordet mitt ligger Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce klar. Jeg er i modus for "lett underholdning" når det gjelder bøker, og jeg tror at historien om pensjonisten Harold vil passe meg bra. I korte trekk handler denne boka om Harold som går ut for å poste et brev til en syk venninne, men som ender med å gå Storbritannia på langs. Jeg krysser fingrene for at boka er så underholdende som jeg håper!


"For første gang i sitt liv var han skuffet over å oppdage at postkassen dukket opp før han hadde antatt. Harold prøvde å krysse veien for å unngå den, men der var den, stod og ventet på ham i enden av Fossebridge Road. Han holdt brevet til Queenie opp mot sprekken og stanset." (s.15)

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du herKanskje du lar deg inspirere?

lørdag 1. desember 2012

Oppmålingen av verden av Daniel Kehlmann



Romanen Oppmålingen av verden (Die Vermessung der Welt) er blant Tysklands mestselgende romaner de siste årene. Siden boka kom ut i 2005 har den solgt over 2 millioner eksemplarer bare i hjemlandet, og den har blitt oversatt til 40 språk. Jeg husker vagt bokomslaget fra den gang jeg jobbet i bokhandel, men jeg må innrømme at jeg var sørgelig uvitende om den store salgs-suksessen internasjonalt. Nå er boka blitt film, og etter å lest filmomtalen hos bloggen Tyskbokhylle måtte jeg undersøke dette boktipset nærmere.

Oppmålingen av verden er en fiktiv dobbeltbiografi om de to tyske vitenskapsmennene Carl Friedrich Gauss (1777-1855) og Alexander von Humboldt (1769-1859). Forfatteren Kehlmann tar utgangspunkt i dokumenterte hendelser i livene til de to og spinner videre på disse. Vi følger Gauss og Humboldt gjennom barndom, ungdom og voksenliv frem til de på sine eldre dager tilfeldig møtes på en vitenskapelig kongress.

Med utgangspunkt i forfatterens diktning fremstår de to hovedpersonene som svært ulike. Gauss er det vitenskapelige og matematiske universalgeniet som stort sett lever i sitt eget hode. Han enser knapt hva som foregår rundt ham; krigene i Europa interesserer ham ikke og fødslene til barna og konas død er det så vidt han rekker å få med seg. Det er de astronomiske beregningene og tallteoriene som opptar tankene hans. Humboldt er naturvitenskapsmannen og botanikeren som søker det ukjente og som blant annet kartlegger Amazonas og områder i Sør- og Mellom-Amerika. Det var ingen ufarlig foreteelse på begynnelsen av 1800-tallet, og oppdagelsene hans vekket sensasjon i Europa. På hver sin måte bidrar Gauss og Humboldt til oppmålingen av verden og å gjøre den mer begripelig og håndfast enn noen gang tidligere.

Kehlmann gir oss et interessante innblikk i livene til to menn som på mange måter var langt forut for sin tid. Gauss og Humboldt levde i en spennende epoke, både politisk, vitenskapelig og kulturelt. I løpet av historien (den fiktive i alle fall) møter hovedpersonene mange kjente personligheter fra sin samtid. Kant, Goethe, Schiller, Napoleon og mange fler "name-droppes" etterhvert som fortellingen skrider frem. Det er en interessant måte å gjøre 200 år gammel historie levende på. Det er nok derfor boka også er blitt en del av tysk skolepensum, i følge Wikipedia.

Sverre Dahl har oversatt boka til norsk, og i og med at jeg har gode erfaringer med oversettelsene hans fra tidligere (han har blant annet oversatt Ferdinand von Schirachs bøker) valgte jeg å lese boka på norsk. Lykken er å ha et bibliotek som nesten alltid har det jeg vil lese på lager! Oppmålingen av verden er det jeg vil kalle "tysk", både i språk og med sin tørrvittige og fornøyelige fortellerstil. Dette klarer Dahl å fange godt i denne oversettelsen.

Oppmålingen av verden er en lettlest bok om to interessante herremenn som har hatt stor betydning for hvordan vi ser verden i dag. Boka etterlot strengt tatt få varige spor hos meg som leser, men den gjorde meg litt klokere og gjorde absolutt nytten som kose-lesing noen gråsvarte novemberkvelder. Boka er også å finne på listen over 1001 bøker man bør lese før man dør, så her kunne jeg huke av et lettlest poeng.