lørdag 10. november 2012

Narcopolis av Jeet Thayil

"Then there are the addicts, the hunger addicts and rage addicts and poverty addicts and power addicts, and the pure addicts who are addicted not to substances but to the oblivion and tenderness that substances engender. An addict, if you don’t mind me saying so, is like a saint. What is a saint but someone who has cut himself off, voluntarily, from the world’s traffic and currency? (...) Most of all, like all addicts, he wants to obliterate time. He wants to die, or, at the very least, to not live." (s.39-40)

I høst har bloggen Migrating Coconuts arrangert samlesing av de nominerte til årets Bookerpris. Leseprogrammet har vært ambisiøst, og med flere større leseprosjekter ved siden av har jeg bare hatt tid til å lese én bok blant de seks nominerte. Ikke ble jeg ferdig med omtalen til deadline heller, men det viktigste er jo å delta, sies det. At valget falt på Narcopolis av Jeet Thayil var ikke helt tilfeldig. Gjennom Amazons Kindle-butikk kan man laste ned smakebiter fra bøker, gjerne første kapittel, før man eventuelt velger å kjøpe (e-) bokversjonen. Blant romanen på the Booker shortlist hadde Narcopolis et språk og en historie som fanget meg fra første side.

Handlingen i Narcopolis kretser rundt en liten gruppe mennesker som samles i en av Bombays utallige opiumsbuler på begynnelsen 1970-tallet. Romanen følger livene deres gjennom de neste tre ti-årene, og vi får del i sterke historier og menneskeskjebner. I boka får vi først og fremst innblikk i livene til tre personer. Det er evnukken Dimple; kastrert og solgt til prostitusjon som barn, Rashid; eieren av opiumsbula og Mr Lee; en desertert kinesisk offiser, oppvokst under kulturrevolusjonen. Selv om disse tre romanpersonene er svært ulike så bærer de på en fysisk og psykisk smerte som binder dem sammen i et skjebnefellesskap som er fjernt fra Bollywoodfilmenes glamorøse verden.

Evnukk med speil, Bombay

Rashids opiumsbule er et mikrokosmos som kan sies å avspeile Bombay, en by med stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Til Rashid kommer mennesker fra alle nasjonaliteter, religioner og samfunnslag for å dyrke avhengigheten sin; "Bombay and opium, the drug and the city, the city of opium and the drug Bombay" (s.7). Turistene som søker til Rashids for å oppleve opiumsrusen føler seg lett som “an interloper from the future (who has) come to gawk at the poor and unfortunate who lived in a time before antibiotics and television and aeroplanes“ (s.38). Forfatteren lar oss aldri glemme at vi befinner oss på byen skyggeside og blant de laveste av de lave i samfunnet. Gjennom hele romanen lurer det noe mørkt og truende. En seriemorder går løs i de fattige områdene av byen og religions-opptøyer tar plutselig og vilkårlig liv.

Dimple er den personen som de fleste historiene i boka spinnes rundt. Som evnukk har hun en svært lav status i det indiske samfunnet (se kilde), men viser en enorm tilpasningsevne for å overleve. Dimple blir introdusert for opiumen av kineseren Mr. Lee. De røyker den for å lindre smertene sine: "It was a bond between them, the itemizing of pain. In pain, he said, as if it were a country. As if he were saying, I am in Spain" (s.67). Mr. Lees historie er, i sin enkelhet, så vakkert og vondt fortalt. Vi følger oppveksten hans under Maos styre og kulturrevolusjonen. Moren er fanatisk Mao-tilhenger. Hun bringer tankene til Nina i Solstads roman Gymnaslærer Pedersen. Faren er en fantastisk historieforteller som svinner hen under regimet og ekteskapet. Som voksen rømmer Mr.Lee til India hvor han lever både i et ytre og indre eksil. Han verken kan eller vil returnere til Kina. Han finner seg heller aldri til rette i sitt nye hjemland. Dimple arver Mr Lees gamle opiumspiper når han dør, men det er tydelig at den eldgamle opiumskulturen dør ut med ham.

Opiumspipe, Bombay

Denne historien er en hyllest til opiumen og til Bombay, sier bokas fortellerstemme, utlendingen Dom Ullis, i begynnelsen av romanen. For hva er denne byen uten sitt chandu, opiumen, og sine opiumsbuler? De siste årene har byen forsøkt å fortrenge historien sin ved å forandre navn og utseende, men denne ansiktsløftingen er bare kosmetisk. Bak de nye fasadene av stål og glass finner man fortsatt et mer skittent og mørkere Bombay, preget av vold og brå død, penger og sex, misbruk og korrupsjon - og en evig kamp for å overleve. Byen har stengt opiumsbulene sine, men i stedet har sterkere stoffer, som kokain og heroin, overtatt.

For meg er Narcopolis en roman det er umulig å forholde seg nøytral til. Det er en stygg-vakker historie med godt tegnede personkarakteristikker og hvor alle romanfigurene nesten er verdt en roman i seg selv. I det ytre kan man få inntrykk av at boka bare handler om rusmisbruk, avhengighet og sex. For meg handlet romanen først og fremst om misbruk i alle sine former; politisk, religiøst og ikke minst sosialt. Misbruket er på mange måter en metafor på storbyens modernisering. I takt med at byen endres, endrer også romanpersonene sitt misbruk. De bytter fra opium til garad (et avfallsprodukt fra heroinproduksjon) og over til heroin og kokain, "new drugs for the new Bombay" (s. 277). De ytre endringene som byen har gjennomgått de siste ti-årene har ikke minsket misbrukets karakter, snarere  tvert i mot, konstaterer Rashid mot slutten av historien: Garad wrecked everything. If we'd stayed with opium my place would still be open (...) So many people would still be alive (s.288)

De sterke skildringene i boka er kledd i et poetisk språk, og det er, som i mange bøker med India som bakteppe, lett å finne utsagn som berører deg. Det er også en god porsjon magisk realisme i denne romanen. Jeg er en leser som virkelig liker denne type sjanger (Garcia Marquez, Günter Grass, Murakami), og er du som meg vil du sikkert like Narcopolis. Det bør nevnes at jeg syntes deler av boka var litt ujevn, men det skyldtes ofte at det var ting der, i en kulturell eller språklig kontekst, som jeg ikke riktig helt forstod. Jeg tror at Thayils roman er av den type bøker som gir leseren stadig mer å tenke på jo flere ganger man leser den. Prologen i boka ga meg i alle fall mye større mening da jeg leste den på nytt etter at boka var ferdiglest. Summa summarum er dette en flott debut-bok der Jeet Thayil i stor grad lykkes i å vise leseren nye sider av India. Det er Booker-nominasjonen et godt bevis på.

11 kommentarer:

  1. Stålende omtale!
    Jeg har faktisk gruet meg litt til å lese denne boken, fordi jeg har visst at den omhandlet misbruk, og jeg noen ganger må man ta sats før man dykker ned i slike fortellinger. Men etter å ha lest dette gleder jeg meg bare. Jeg liker stygg-vakre bøker med sårbare hovedpersoner som ikke blir romantisert i stykker.. Har du lest Animals People (Dyrets folk)?
    Du får også frem hvordan Narcopolis omhandler Bombay, og det er også veldig interessant og spennende. Gleder meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så utrolig hyggelig at du likte omtalen! Jeg har tygd på den i uker nå, og endelig ble den som jeg ønsket :) Du har rett i at noen bøker og tema krever den rette stemningen, og denne er i alle vel verdt tiden! Kanskje nettopp fordi den utforsker andre sider av det indiske samfunnet som var ukjente for meg?

      Jeg har ikke hørt om Animal's people, men jeg sjekket den opp på Amazon.com, og den virker som en interessant og sterk bok. Takk for tipset! En annen bok om India som kommer høyt opp på listen min over best likte bøker er Ballansekunst av Mistry. Det var en bok som virkelig gjorde stort inntrykk på meg!

      Slett
  2. Jeg liker Marquez og Murakami så denne boken skal jeg sette på leselisten. Du beskriver boken og historien veldig godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Melusine! Gode forfattere får en til å ønske at historiene deres skulle vært mye lenger. Slik er absolutt med Marquez og Murakami! Narcopolis skulle jeg også var mye lenger, både på grunn av språket og historiene som fortelles der. Av og til er jo det som ikke sies i en roman som gjør historien så stor. Slik tror jeg at det er med denne boka.

      Slett
    2. Ja, du har helt rett; når språket og historiene er så fascinerende at en bare kunne ønske at boken fortsatte og forsatte...en fantastisk kombinasjon!

      Slett
  3. Så gøy å lese din omtale av boken! Det fikk meg nesten til å ville lese den på nytt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Jeg tror også at jeg kommer til å lese den igjen på ett eller annet tidspunkt. Det er en bok som kan leses på så forskjellige måter, og temaet blir (dessverre) ikke mindre aktuelt. Jeg gleder meg til flere bøker av denne forfatteren!

      Slett
  4. Fantastisk innlegg! Jeg må virkelig få lest denne boken, den virker veldig interessant både tematisk og litterært. Rusmisbruk er noe jeg i mange år har holdt meg unna i litteraturen, men etter å ha lest Trainspotting tidligere i år har jeg forandret mening. Du beskriver hvordan Thayil ser rusmisbruk i forhold til samfunnet for øvrig, i motsetning til det rent personlige. Spennende!

    Jeg har ikke lest så mange bøker fra det moderne India, men har opptil flere liggende på vent. Balansekunst, Hvit tiger, Tapets barn, Guden for små ting. Nå fikk jeg lyst til å lese alle sammen. Jeg noterer meg din anbefaling av Balansekunst, selv om den er avskrekkende lang.

    SvarSlett
    Svar
    1. Næmmen, Line! Det er jo de tykkeste bøkene som er de beste! :) Dersom jeg hadde kommet meg ut av uvanen med å velge tykke bøker så hadde i alle fall leselisten min vært lenger! Men det spørs om de gode leseopplevelsene hadde vært like mange.

      Jeg er enig med deg at man må være i rett modus når man skal lese bøker med tema som fattigdom, misbruk og annen elendighet. Men det jeg beundrer med mange av bøkene fra India er at de, midt i håpløsheten, klarer å viser menneskenes ukuelige selvoppholdelsesdrift og verdi. Av og til må man bare lese denne type bøker for å forstå, the hard way, hva det vil si å være menneske - på godt og vondt.

      Slett
    2. Blant flotte bøker fra India er jo Midnattsbarn av Rushdie og selv om den ikke er plassert i moderne India ,forklarer den mye om India i dag --- Fantastisk! Spesielt Guden for små ting er veldig inspirert av den, egentlig på alle måter. Har lest Tapets barn og Hvit tiger, og det er også helt utrolig gode bøker. Hvit tiger bruker mye svart humor for å "sweeten the story", mens Tapets barn bruker poesien i selve språket. - Disse bøkene er jo skrevet på engelsk, og selv om de norske oversettelsene sikkert er kjempegode, kan man jo vurdere å lese dem på engelsk, for å komme enda nærmere forfatteren i alle små uttrykk og nyanser.

      Slett
    3. Tusen takk for kjempefine boktips! Jeg tar dem med meg i "reise-sekken". India og forfatterne herfra blir man nok aldri ferdige med. Heldigvis!

      Slett