torsdag 31. mai 2012

Sorry, Bjørn, men jeg gjør det slutt!


Jeg er en person som ikke har noe problem å avslutte et forhold når jeg ikke lenger ser noen fremtid i det. Jeg har ingen interesse av å holde ut til siste slutt når jeg har mistet interessen. Av og til prøver jeg å være grei, og da kan jeg gi den det gjelder en ekstra sjanse før jeg dumper dem for godt. Du fikk din sjanse, Bjørn, og jeg må si det som det er: Det er ikke meg, det er deg...

Jeg likte at du ikke var som alle andre, Bjørn; Arkeolog, bereist, en stor oppdager. Du var ikke bedrukken og upålitelig som de andre gutta jeg pleier å like. I lengden ble du derimot for statisk. Du klarte ikke å utvikle deg. Du forble den samme som første gang jeg traff deg, og for meg var det ikke et positivt trekk. Ganske raskt ble det klart for meg at du ikke min var type likevel.

Vår første date var helt OK, selv om jeg merket at noe av spenningen manglet. På den andre daten var du bare en blek kopi av deg selv, Bjørn. De samme problemene, de samme forfølgerne, de samme reisene, de samme mordene. Jeg ble ikke revet med. Jeg merket jeg ble irritert, noe som aldri er et godt tegn. Til slutt måtte jeg bare avslutte forholdet selv om du og jeg bare hadde kommet halvveis i det.

Heldigvis er det mange der ute som liker deg, så du vil ikke bli alene. Jeg derimot, lukker boken og går raskt inn i et nytt forhold som forhåpentligvis kan tilby meg en bedre leseropplevelse enn du ga meg denne gang, Bjørn Beltø.

tirsdag 29. mai 2012

Mindet av Vibeke Grønfeldt


Vibeke Grønfeldt ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Livliner" i 2012. I forbindelse med nominasjonen leste jeg en anmeldelse av boka i Aftenposten, og den anmeldelsen gjorde meg veldig nysgjerrig på forfatteren. Anmelderen likte nemlig "Livliner" godt men syntes det var vanskelig å gi den en fullgod omtale. Boka er den siste av til sammen fire bøker i en serie, og anmelderen hadde ikke lest de andre romanene i kvartetten før han skrev omtalen.  Etter å ha irritert meg litt over anmelderens noe lettvinte måte å omgå problemet med de uleste bøkene på, fant jeg ut at jeg rett og slett fikk lese den første boka i serien selv.

Mindet av Vibeke Grønfeldt er altså den første boken i en serie på fire romaner om Agate som vokser opp på en dansk sleksgård på begynnelsen av 1900-tallet. Her vokser hun opp sammen med foreldrene, morfaren, storesøsken og etterhvert også småsøsken. I tillegg bor det flere tjenestefolk på gården. I denne romanen følger vi Agate fra hun blir født og fram til hun blir konfirmert.

Gjennom korte kapitler gir forfatteren oss et innblikk i hvordan livet artet seg for danske bønder tidlig i det forrige århundre. Selv om Agates familie kommer fra en gård som kaster godt av seg er bondeyrket et hardt liv. Man var helt avhengig av manuell arbeidskraft når det gjaldt vedlikeholdet av gården, arbeidet med dyrene og med avlingene. Selv om de første automobilene dukket opp i byen på den tiden, var det lenge igjen til de tekniske fremskrittene nådde landsbygda .

Agate er en viljesterk jente som drømmer om egen gård når hun blir voksen. Hun er en bestemt og hardtarbeidende jente som vet mye om gårdsdriften. Gjennom Agates øyne får leseren et realistisk innblikk i livet på gården. I boka er det er mange og detaljerte beskrivelser av de daglige pliktene, men vi er også vitne til hendelser som dåp, bryllup og begravelser. Det er både lyse og mørke sider ved denne tilværelsen. Bak alle dager med solskinn lurer også døden.

Jeg blir ikke så godt kjent med hovedpersonen Agate i denne boka, og jeg tror heller ikke det er forfatterens hensikt. Agates funksjon i boka er å speile samfunnet hun vokser opp i og menneskene som lever omkring henne. Forfatteren bruker Agate til å skildre omgivelsene og personene som hovedpersonen vokser opp med. Selv om hovedpersonen bare et barn i denne boka, har hun på mange måter en voksen stemme. Hun er svært lojal mot sin egen familie, mens måten hun beskriver mennesker på er i stor grad preget av folkesnakk, av sladder og bakvasking.

Selv på dansk er Mindet lettlest,  men jeg brukte likevel en del tid på å bli ferdig med boka. Grunnen er nok at romanen ikke er spesielt spenningsdreven (for å si det mildt). Jeg tok flere pauser underveis for å lese andre bøker. Boka var helt OK, og historien gir et veldig interessant tidsbilde av en periode som snart er gått i glemmeboken. Jeg tror jeg kommer til å lese flere bøker om Agate på et senere tidspunkt. Det vil i så fall bli "I min tid" som er bok nummer 2. Deretter kommer bøkene "Innretningen" og til sist "Livliner".

søndag 27. mai 2012

En smakebit på søndag # 21 Lucifers evangelium av Tom Egeland



En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre

Jeg holder på med flere leseprosjekter om dagen, men nå i solen er det krim som gjelder. For noen uker siden leste jeg ferdig "Nostradamus' testamente" av Tom Egeland. Her kan du lese en smakebit fra den boken, og her kan du lese hele omtalen.

Akkurat nå leser jeg Lucifers evangelium av samme forfatter. Dette er Egelands tredje spenningsroman med arkeolog Bjørn Beltø i hovedrollen, og denne historien tar utgangspunkt i et hittil ukjent manuskript som hovedpersonen smugler med seg fra Kiev til Oslo. Beltø har ingen anelse om hva slags dokument dette er, men da alle som har vært i kontakt med dokumentet (og flere til) blir ofre for hensynsløse mord, forstår han at det er noen der ute som er villige til å strekke seg svært langt for å få tak i manuskriptet.

Både tema (manuskript med koder som må løses ) og handling (hemmelige brorskap, rituelle drap, vakre damer) i Lucifers testamente ligner mye på det man kan lese om i "Nostradamus' testamente". Men varmen gjør en tilgivende, og jeg fortsetter å lese. Ukens smakebit er hentet fra side 41 i boka:

"De ventet på  meg da jeg vaklet ut av bygården. Jeg la ikke merke til dem. Men de var der. De må ha stått i menneskemylderet utenfor politiets sperringer. Og ventet. På meg. Jeg ble først oppmerksom på dem da jeg skulle ut av drosjen utenfor universitetet. Jeg måtte innom for å hente noen bøker. Idet taxien svingte inn til siden og stanset, og jeg tok frem lommeboken for å betale, spurte taxisjåføren: I trøbbel eller?"

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

torsdag 24. mai 2012

Jeg knauser #1

Min lille datter - 2 dager gammel.
"Den natten Vanja ble født, lå hun og så på oss i flere timer. Øynene hennes var som to svarte lykter. Kroppen hennes var blodig, det lange håret var klistret mot hodet., og når hun flyttet på seg, var det med et krypdyrs langsomme bevegelser. Hun så ut som noe fra skogen der hun lå på magen til Linda og stirret på oss. Vi kunne ikke få nok av henne og blikket hennes. Men hva var det som fantes i det? Ro, alvor, mørke. Jeg rakte ut tungen, det gikk et minutt så rakte hun ut tungen. Aldri har det vært så mye framtid i livet mitt som da, aldri så mye glede. Nå er hun fire år, og alt er annerledes. Øynene hennes er kvikke, fylles like raskt av sjalusi som av glede, av sorg som av vrede, hun er alt dreven i verden, og kan være så frekk at jeg fullstendig mister besinnelsen og kan stå og rope til henne, eller riste henne til hun begynner å grine. Men ofte bare ler hun. Sist det hendte, sist jeg var så sint at jeg ristet henne, og hun bare lo, fikk jeg en innskytelse og la hånden på brystet hennes. Hjertet hennes hamret. Å hvor det hamret." (Min Kamp 1, side 31)

Jeg lurer på hvordan man kan lese noe slikt uten å begynne å grine... Jeg synes nemlig sitatet over er en utrolig vakker og poetisk skildring av livets begynnelse. Og selv om jeg har svært liten sans for den type barneoppdragelse som Knausgård skildrer her, er det noe med de to siste setningene som bare river og sliter i hjerterøttene mine. Jeg har selv to små med sterk vilje, stor livsglede og en til tider ubegrenset tro på eget verdensherredømme. Så lenge mamma eller pappa er i nærheten, vel og merke. Det kan være krevende stunder, men jeg håper vi klarer å oppmuntre dem til et positivt selvbilde og gi dem god selvtillit. Måtte jeg se den samme tryggheten i øynene deres når de vokser opp som jeg gjør i dag. To selvsikre 2-åringer som nyter og mestrer livet.   

tirsdag 22. mai 2012

Nostalgi # 2 Erich von Däniken


Da jeg var tretten år fikk jeg endelig lånekort til voksenavdelingen på det lokale biblioteket. Før den tid hadde jeg jobbet meg gjennom det noe begrensede bokutvalget i barne- og ungdomsavdelingen både en og to ganger. Bøkene der var oppbrukt, utlest, uspennende. Med det nye lånekortet åpnet det seg en ny bok-verden for meg, og jeg turde endelig å krysse den usynlige grensen mellom barne- og voksenavdelingen som var strengt bevoktet av de myndige damene bak skranken. Endelig kunne jeg ta steget inn i det ukjente!

I en tretten-årings øyne var voksenavdelingen en uoversiktlig plass. Hvor skulle man begynne? Jeg hadde ingen preferanser overhodet, og det var nok grunnen til at jeg i begynnelsen lånte mest fra hyllene med generell litteratur enn romaner og dikt. Og det var nok nettopp i disse hyllene jeg kom over Erich von Däniken sine bøker. Dette var en serie på kanskje 10-12 bøker som til tross for lite tiltalende bokomslag blandet historie og vitenskap på en spennende måte. I dag vil jeg nok kalle bøkene kvasi-vitenskap og ren fiksjon, men dengang slukte jeg bøkene og inneholdet i dem helt uten motforestillinger.

Tittelen på en av Dänikens bøker, "Gudene var astronauter", oppsummerer greit essensen i forfatterskapet. I bøkene hevder Däniken at gamle sivilisasjoner, som f.eks mayakulturen og egypterne, umulig kunne ha skapt sine mesterverk uten dagens moderne teknologi. Forfatteren mener at de mange og teknisk avanserte byggverkene fra gamle dager er spor etter utenomjordiske vesner som besøkte jorden. I følge Däniken finner man ikke bare bevis for besøkene fra verdensrommet i byggverk som Stonehenge, pyramidene og statuene på Påskeøya, men også figurer og hellristninger fra lang tid tilbake skildrer astronauter og flygende objekter. Ja, til og med i bibelen beskrives et møte med romskip og dets besetning, hevder forfatteren.

Med Dänikens bøker fikk jeg øynene opp for at det kunne finnes mer mellom himmel og jord enn det man lærte på skolen. Samtidig erfarte jeg hvor lett det kunne være å overbevise folk med ord. Å tilpasse fakta slik at det passer inn som bevis i ens egen argumentasjonsrekke er en øvelse som Däniken benyttet flittig i bøkene sine. En periode var jeg også helt overbevist om at forfatteren hadde rett i sine teorier. Hvorfor skulle han ikke ha rett når det han skrev var velbegrunnet?

Man kan godt si at dette ikke var bøker som var beregnet for lettpåvirkelige 13-åringer som meg, men etterhvert som jeg leste mer om hvordan verden hang sammen, smuldret også teorienen til Däniken opp. Jeg tror jeg kan si at bøkene hans faktisk bidro til at jeg etterhvert opparbeide meg (en viss) kritisk sans i forhold til det jeg senere leste.

Selv om denne type bøker ikke appellerer til meg lenger, ser jeg at Dänikens teorier lever i beste velgående den dag i dag, både i film og litteratur. Plottet i filmen "Indiana Jones og krystallhodeskallenes rike" er et godt eksempel på dette, og i noen avsnitt av "Nostradamus Testamente" av Tom Egeland finner vi faktisk igjen noen av de samme tankene som Däniken forfektet.
--------------------------------
I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

søndag 20. mai 2012

En smakebit på søndag # 20 Min Kamp 1 av Karl Ove Knausgård


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Endelig er det min tur til "å Knause", dette nyordet som ble laget for å beskrive nordmenns lesing av Knausgårds "Min Kamp"-bøker de siste årene. Jeg leste to første romanene til Knausgård, "Ute av verden" og "En tid for alt" for noen år siden, og jeg gledet meg virkelig over det flotte språket i bøkene hans! Så langt i lesningen av Min Kamp 1 innfrir forfatteren alle mine forventninger.

Dagens smakebit er hentet fra side 266 i boka. Karl Ove og broren hans har nettopp fått beskjed om at faren deres er død. Det setter igang en lang rekke tanker hos forfatteren:

"Følelsen av den store historien hadde forsvunnet. Vi var ikke to sønner, vi var Yngve og Karl Ove, vi skulle ikke hjem, men til Kristiansand, det var ikke en far vi skulle begrave, men pappa."



Jeg har ingen konkret plan for lesningen av "Min kamp"-bøkene, om jeg skal lese noen eller alle, men halvveis ut i bok nummer 1 vet jeg at jeg også kommer til å lese nummer 2.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

onsdag 16. mai 2012

I denne søte sommartid av Mari Jungstedt



Neida, det er ikke jeg som skriver dårlig svensk, selv om tittelen klinger veldig "svorsk". I denne søte sommartid er Mari Jungstedts femte krimroman og i nynorsk oversettelse, utgitt av Samlaget i 2011. Heldigvis var boken et gratis leseeksemplar som jeg har lånt fra jobben, for snakk om skuffende lesing!

I boka blir en snekker myrdet mens han og familien ferierer på Gottland. Selv om mordet har karakter av en ren henrettelse klarer hverken politiet eller den dreptes omgangskrets å finne noen grunn for det brutale drapet på familiemannen. For oss lesere blir det derimot tidlig klart, gjennom en bi-historie i boka, at årsaken til mordet er å finne i offerets fortid.

I denne søte sommartid irriterte meg fra begynnelse til slutt. Plottet var i og for seg greit og bi-historen om en tysk / russisk famile som besøkte Gottland for 20 år siden engasjerte også. Handlingen var derimot uspennende og lite oppfintsom. Allerede på side 14 hadde jeg forstått hvem som kunne være morderen, og det kan da umulig ha vært forfatterens hensikt. Slike ting ergrer meg!  

Jeg ble aldri riktig kjent med etterforskerne Knutas og Jacobsson i denne boka. De skildres på en uengasjert måte og forblir anonyme i denne historien. Forfatteren kunne med fordel gått dypere inn i personenes indre liv, spesielt med tanke på hvordan boka slutter. I stedet fokuserer forfatteren mer på forholdet mellom den lokale journalisten Johann som forsøker å finne tilbake til eks-kjæresten etter de dramatisk hendelse som fant sted i forrige bok (som jeg ikke har lest).

Jeg syntes også at krimromanen hadde en del logiske brister. På grunn av bi-historien sitter vi lesere på en del informasjon som politiet i boka ikke har. At politiet til slutt klarer å dedusere seg frem til løsningen og dermed morderen på ett par små trekk, uten å ha samme info som oss, er for meg helt usannsynlig. Gjerningsmannens handlinger og motiv er også for dårlig begrunnet. Helt mot slutten av boka får vi dessuten ny informasjon om en av hovedpersonene i boka som forklaring på politiets oppførsel når gjerningsmannen skal pågripes. Jeg skjønner ikke hvorfor denne informasjonen ikke kom tidligere, men igjen kommer vi tilbake til det med den manglende dybden i personbeskrivelsene. Alle disse momentene er med på å gi et inntrykk av at forfatteren har valgt for mange enkle løsninger når hun skulle få historien i boken til å gå i hop.

Det skal sies at jeg er ingen stor fan av krimbøker der forfatteren røper morderen i begynnelsen av boka. Hvis det gjøres må det være en virkelig god grunn til det, og og resten av historien må syes sammen på en god og troverdig måte. Det synes jeg ikke Jungstedt klarer med denne krim'en. Årsaken til at jeg ikke la fra meg boka halvveis var at jeg ville se om jeg hadde rett med tanke på morderen. Det hadde jeg (selvfølgelig, he, he).

Det kan hende at jeg hadde vært mer positiv til denne boka dersom jeg hadde lest de fire første bøkene i serien. Det kan også tenkes at ferie-lesing i skyggen av en solparasoll hadde svekket min kritiske sans. Men her hjemme er det mai-vær og bare regn, så nei takk, denne boka var ikke noe for meg.

mandag 14. mai 2012

Nostradamus' testamente av Tom Egeland



Jeg har nettopp lest ferdig boka Nostradamus' testamente som er Tom Egelands fjerde spenningsroman med arkeologen Bjørn Beltø i hovedrollen. Boken har ligget som leseeksemplar på jobben min en stund, og da jeg skulle ut på reise i forrige uke ble denne med meg på flyturen. Det viste seg å være et helt greit valg av reiselitteratur.

Utgangspunktet for handlingen er som følger: Et hittil ukjent manuskript av den franske spåmannen Nostradamus er blitt funnet. Dokumentet har vært ukjent for forskere og historikere inntil nå, og det vekker derfor stor oppsikt når funnet blir presentert på en konferanse i Firenze hvor Beltø også deltar.

Det viser seg at ukjente personer raskt har forstått verdien av det sensasjonelle dokumentet. Foran øynene til Beltø og de andre konferansedeltagerne blir både manuskriptet og mannen som oppdaget det, forskeren Lorenzo, kidnappet på dramatisk vis. Under påtrykk fra Lorenzos svært vakre kone Angelica blir Beltø motvillig trukket inn i saken. Nostradamus' manuskript inneholder nemlig en rekke koder som må løses før kidnapperne gjør det. Det blir et kappløp med tiden, selvfølgelig. Et kappløp på liv og død.

Jeg leste den første boken i serien om Beltø, "Sirkelens ende", da Dan Brown-feberen herjet som verst. Det er ikke tvil om at Egeland også i Nostadamus' testamente tar utgangspunkt i en god, gammel oppskrift med velkjente ingredienser; Gamle dokumenter med beskjeder fra fortiden, hemmelige brorskap og rituelle drap, obskure religiøse ordner og munker med egen agenda, kodede beskjeder og en kamp mot klokken for å løse disse skjulte mysteriene. Under lesingen klarte jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at jeg har lest det hele før, men takket være det rike og detaljerte plottet synes jeg at Egeland kommer ganske greit ut av det hele.

For det er ikke tvil om at Egeland har gjort mye research til boken. Jakten på Nostradamus' testamente fører oss lesere tilbake til bibelske tider, oldtiden, romertiden via middelalderen og frem til i dag. Romanen inneholder et vell av detaljer, og forfatteren blander dyktig fakta med fiksjon. Dessverre er det også noen ulemper med den store faktamengden. De mange bi-historiene som flettes inn i boka er nok ment å ha en utfyllende funksjon. Etter min mening bidrar flere av disse små historiene lite til bokas handling. De er heller med på å trekke tempoet i handlingen ned.

Alt i alt var Nostradamus' testamente var et helt greit gjensyn med Egelands spenningsunivers. Selv om oppskriften var velkjent, så var plottet interessant nok til å gjøre boken lesverdig. Det er også befriende med en anti-helt som Bjørn Beltø som ikke har de klassiske problemene flesteparten av etterforskerne i vanlige krimromaner sliter med. Litt problemer med damer, nerver og en lei evne til å havne i vanskelige situasjoner får man tilgi hovedpersonen. Selv om boken ikke fikk meg opp i maks-puls kommer jeg helt sikkert til å lese de andre Beltø-bøkene til Egeland med tid og stunder.

fredag 11. mai 2012

James Tissot (1836-1902)

James Tissot "On the Thames" 1874

Flere har kommentert profilbildet av den lesende jenta som jeg har på bloggen min. Jeg synes bildet, som passende nok heter "Reading a book", er utrolig vakkert! Jeg liker hvordan jenta er helt borte for verden, helt oppslukt av boken hun leser. Jeg forestiller meg at det er slik jeg selv ser ut når jeg leser, med unntak av den staselige hatten da.

Maleriet over heter On the Thames og er malt av samme kunstner. En ung kvinne har vært på båttur og er nettopp blitt satt i land i skyggen av kastanjetrærne. Den elegante damen tilhører uten tvil datidens overklasse. Den vakre kjolen skildres med fantastisk presisjon, og hun er tilsnørt etter alle kunstens regler. Matrosene i båten er i solen og trekkene deres er utydelige i forhold til kvinnen som står tydelig frem i bildet. Det er åpenbart at hun tilhører en annen verden enn dem. Se bare hvordan hun støtter seg til matrosen i båten. Hånden hennes berører så vidt armen hans. Det er en upersonlig berøring uten intimitet, en markert avstand.

Mannen bak disse to bildene er maleren James Jacques Joseph Tissot (1836-1902). Han ble født i Frankrike men bodde mange år i Storbritannia. Han er kanskje mest kjent for maleriene som viser scener fra den viktorianske overklassens liv. Det er mange vakre kvinner og flotte kjoler i disse bildene. Tissot levendegjør moten og menneskene fra denne epoken på en mesterlig måte. Ved første øyekast kan derfor maleriene hans virke kun ubetinget vakre. Ser man nærmere på motivene kan man derimot ane et større alvor. Bak staffasjen og all prakten kjenner man på spenningen, melankolien og dobbeltheten som preget samfunnet på den tiden.

Du kan lese mer om James Tissot her og se flere av bildene hans her

tirsdag 8. mai 2012

Nostalgi #1 Boken om VM i fotball 1990


Året var 1990 og jeg fylte 15 år på høsten. Det var bare en ting som stod i hodet på meg den sommeren, nemlig fotball-VM i Italia. For en ung jente full av hormoner ble det italienske landslaget, med sine blå trøyer og solbrune fotballegger, raskt en stor favoritt. Spillere som Walter Zenga, Roberto Baggio og Guiseppe Giannini smeltet pikehjerter verden over. Også mitt, selvfølgelig.

Vel, nok om det... Jeg ønsket meg og fikk boken VM i fotball 1990 av Jon Michelet og Dag Solstad på 15-års-dagen min. De har skrevet bøker om tilsvarende mesterskap i -82, -86, -94 og -98, men jeg har bare lest denne boken i "serien". Da jeg var 15 år visste jeg litt om hvem Jon Michelet var. Han hadde skrevet en god del i avisen under VM, og jeg hadde sett navnet hans på noen bøker på biblioteket. Dag Solstad kan jeg ikke tenke meg at jeg visste stort om, bortsett fra at han var forfatter. Det hadde jeg fått med meg.

Oppskriften i bøkene er enkel. Forfatterparet deler kampene mellom seg og skriver om opplevelsene sine før, under og etter kampen. Jeg, som hadde fulgt VM tett, syntes at denne boken var helt fantastisk! VM i fotball 1990 gjorde at jeg fikk øynene opp for hvordan språk kunne beskrive stemninger og følelser på en måte som fikk en til å (gjen-)oppleve store begivenheter på nytt. Denne sjongleringen med språket var virkelig noe disse gutta var mesterlige til. Jeg leste, noterte, humret og lo meg gjennom boka tre-fire ganger det året. Etter denne leseropplevelsen hadde jeg planene klare: Jeg skulle bli sportsjournalist.

Nå, 22 år etter (hjelpe meg!), gjør jeg et kjapt Googel-søk på navnene til de italienske fotballspillerne, og de romantiske frysningene fra den gang blir erstattet med grøss. Karrieren som sportsjournalist ble det heller aldri noe av. Men boka står fortsatt i bokhylla mi og har overlevd utallige flyttelass. Smussomslaget er belagt med kontaktpapir og vil sikkert holde i 22 år til, minst.

søndag 6. mai 2012

En smakebit på søndag #18 Nostradamus' testamente av Tom Egeland



En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

For øyeblikket parallell-leses det over en lav sko, og det blir derfor flere smakebiter enn anmeldelser for tiden. Akkurat nå holder jeg på med Nostradamus' testamente av Tom Egeland. Denne boken er virkelig i vinden om dagen, og jeg prøver febrilsk å unngå å lese bokanmeldelsene i avisene og på blogger.

Dette er Tom Egelands fjerde spenningsroman med arkeolog Bjørn Beltø i hovedrollen, og boken følger en velkjent oppskrift: Gamle dokumenter med beskjeder fra fortiden. Hemmelige brorskap og rituelle drap. Obskure religiøse ordner og munker med egen agenda. Kodede beskjeder og en kamp mot klokken for å løse disse. Italia, Roma og Vatikanet. En anti-helt som ufrivillig blir trukket inn i historen og må oppklare saken før det er for sent. Vakre damer og (mulig?) kjærlighet.

Hørt det hele før? Tja, ikke umulig. Denne ukens smakebit er hentet fra side 90 i boken. Hovedpersonen er nettopp blitt trukket inn i saken med Nostradamus' testamente:

"Paktens ark? Steintavlene med de ti bud? De vises bok. Delfi-amuletten? Djevelens bibliotek? Ho ho ho. Nei, tusen takk! Ikke noe for meg. Takk som spør: Opp gjennom årene har jeg ufrivillig havnet midt oppi litt for mange viderverdigheter. Ett sted går grensen. Som når uniformerte gjerningsmenn bevepnet med maskinpistoler ankommer i helikopter. Når profesjonelle kidnappere iverksetter en militær kommandoaksjon for å hente en professor med middelaldermanuskipter som spesiale. Da er jeg den siste til å spille helt. Ikke min sak."
Tja, det skal du ikke være så sikker på, Bjørn Beltø...

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?